Inderlig og intenst om den spanske borgerkrigen
Sommeren i år har dessverre blitt nokså lesefattig for min del, men denne boka fikk meg heldigvis i gang igjen! Jeg snakker om Lydie Salvayres besettende roman om den spanske borgerkrigen, «Ikke gråte«.
Lydie Salvayre (f. 1948) er en fransk forfatter. Opprinnelig kom hun fra Spania som flyktning fra den spanske borgerkrigen. Faren hennes var andalusisk og moren var katalansk. Salvayre er utdannet lege og har praksis som psykiater. Hun debuterte som forfatter i 1990 og hun har siden utgitt over 20 bøker. «Pas pleurer» (på norsk «Ikke gråte«) er hennes siste roman. For denne mottok hun den prestisjefylte Goncourt-prisen.
Fortelleren i boka er Montse, som har nådd den anselige alder av 90 år. Hun ser tilbake på livet sitt og forteller datteren Lydie om sommeren 1936 – den sommeren da hele livet hennes ble snudd fullstendig på hodet. Et gryende opprør mot det bestående var i emning. På den ene siden av konflikten sto nasjonalistene, som ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, som ønsket å gjeninnføre monarkiet. På den andre siden sto venstresiden, som ble støttet av sosialister, kirken i Baskerland og Cataluña og de liberale – herunder baskere og fattige landarbeidere. Nasjonalistene ble ledet av tre generaler: Francisco Franco, Emilio Mola og José Sanjurjo. Etter tre års blodig borgerkrig, som blant annet gjorde ende på baskernes hovedstad Guernica, gikk Franco av med seieren. Han ble Spanias diktator, og sørget for at alle andre partier ble forbudt. Franco satt med makten helt til 1975.
Mens Montse forteller sin historie, leser datteren (dvs. hun som har skrevet ned morens historie) en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, der «han fordømmer grusomhetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen». (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)
«Mor ble født den 14. mars 1921. Hennes nærmeste kaller henne Montse eller Montsita. Hun er nitti år gammel da hun forteller meg om sin ungdom, på det transpyreneiske blandingsspråket som ble hennes etter at tilfeldighetene for over sytti år siden førte henne til en landsby sørvest i Frankrike. Mor har vært vakker. Jeg har blitt fortalt at hun som ung hadde denne helt spesielle statelige holdningen som spanske kvinner fikk av å bære cántaro-krukker på hodet, og som man i våre dager bare ser hos ballettdanserinner. Jeg er blitt fortalt at hun beveget seg som en båt, helt rank og smidig som et seil. Jeg er blitt fortalt at hun hadde former som en filmstjerne og bar sitt hjertes godhet i sine øyne.
Nå er hun gammel, ansiktet rynket, kroppen avfeldig, ganske usikker, vaklende, men når vi snakker om Spania i 1936, da får hun noe ungdommelig i blikket, det lyser opp på en måte som jeg aldri har sett hos henne før. Hun lider av hukommelsessvikt, og alt som har hendt i årene etter krigen og fram til i dag, har hun for alltid mistet av syne. Men minnene fra sommeren 36 er helt intakte, den sommeren da det utrolige skjedde, den sommeren hun, som hun sier, oppdaget livet, og som utvilsomt var det eneste eventyret hun noensinne opplevde. Betyr det at det som har vært min mors virkelighet i de syttifem påfølgende årene, ikke har hatt noen reell eksistens for henne? Det hender at jeg tenker det.» (side 15)
Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka. Ikke annet enn at dette er en besettende roman, der vi kommer tett inn på opprøret som endte med full borgerkrig i Spania, og bedre kan forstå hva som hendte. Her handler det først og fremst om enkeltskjebner, der adelens undertrykking av fattige landarbeidere fyret opp under et raseri som ikke var til å stoppe. Landarbeidere som tidligere aldri hadde vært noe annet sted, sjelden hadde tenkt en selvstendig tanke – for en brannfakkel å få innsikt i andre deler av landet, se hvordan andre mennesker levde, være i stand til å sammenligne og til slutt tenke selv! Frihet hadde tidligere vært fullstendig ukjent blant landarbeiderne, som gikk i sine foreldres fotspor, i generasjon etter generasjon. De visste ingenting og plutselig åpnet en helt ny verden seg for dem. I sentrum står et opprør mellom Montses bror José og godseierens sønn Diego, som også var en rebell i egne rekker. Montse skulle få en avgjørende betydning for forholdet mellom de to. José hvis opprør startet på grunn av en kommentar fra Diegos far da Montse søkte huspost der – «hun ser riktig beskjeden ut!» … Det startet en gnist, som til slutt slo ut i full flamme. I romanen får spesielt kirkens dobbeltmoral gjennomgå.
«Ikke gråte» er fabelaktig skrevet! Her må oversetter Gøril Eldøen ha gjort en meget god jobb. Jeg ble grepet av måten historien er fortalt på, der det veksler mellom det dypt personlige og det mer faktabaserte, uten at sistnevnte gikk ut over opplevelsen av romanen som sådan. Tvert i mot bidro dette til å sette historien inn i en kontekst – en litt annerledes kontekst enn det vi vanligvis blir presentert for når det er tale om den spanske borgerkrigen. Vi skjønner også at det er forfatterens egen mor som forteller historien, og dette gjør det hele enda sterkere. For øvrig vil jeg påpeke at boka er lett tilgjengelig, ikke minst fordi man blir så grepet av historien om Montse og hennes skjebne.
Jeg anbefaler boka varmt! Måtte flere lesere få øynene opp for denne flotte romanen! Og så håper jeg at det kommer flere norske oversettelser av forfatterens bøker!
Utgitt i Spania: 2014
Originaltittel: Pas pleurer
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Gøril Eldøen
Antall sider: 254
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget
