Når tankene begynner å ødelegge livet
Den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard (1931 – 1989) er kjent for mørke, intense og ganske spesielle romaner. Han skrev ofte om ensomme mennesker, sykdom, angst, død og mennesker som tenker så mye at tankene nesten ødelegger dem. Mange av bøkene hans består av lange monologer fulle av gjentakelser og stadig nye refleksjoner rundt de samme temaene. Det høres kanskje tungt ut, men Bernhard har også en egen svart humor som gjør at bøkene hans ofte blir både fascinerende og merkelige å lese.
«Ja» fra 1978 er på mange måter en typisk Bernhard-roman, men samtidig opplever jeg den som mer sår og menneskelig enn flere av de andre bøkene hans.
Fortelleren er en navnløs vitenskapsmann som bor ganske isolert ute på den østerrikske landsbygda. Han sliter både psykisk og fysisk, og tankene hans går nærmest i ring hele tiden. Han analyserer alt, også seg selv, til det nesten går i oppløsning. Underveis får man følelsen av at Bernhard mener at et altfor sterkt intellekt kan bli selvdestruktivt. Fortelleren klarer ikke bare å leve. Alt må tenkes gjennom, granskes og problematiseres.
Det mennesket han står nærmest, er eiendomsmegleren Moritz. Moritz fungerer både som venn, fortrolig og en slags mottaker for alle fortellerens mørke tanker. Flere steder forstår fortelleren selv at han nærmest overkjører Moritz med sine egne problemer. Samtidig er Moritz også et av få mennesker som faktisk holder ham fast i livet.
Så kommer det sveitsiske paret inn i fortellingen. Mannen er ingeniør og holder på å bygge hus i området, men det er særlig den persiske kvinnen som blir viktig for fortelleren. De begynner å gå turer sammen i skogen og snakker om filosofi, musikk, ensomhet og livet generelt. Etter hvert oppstår det en form for nærhet mellom dem, men hos Bernhard er nærhet aldri enkel eller trygg.
Erotikken i romanen er hele tiden knyttet til skyld, sykdom og skam. Fortelleren virker nesten ute av stand til å oppleve nærhet uten samtidig å føle uro eller selvforakt. Han projiserer også sitt eget mørke over på andre mennesker, særlig den persiske kvinnen. Han ser hele tiden sine egne problemer speilet i henne.
Noe av det mest spesielle med romanen er fortellergrepet. Bernhard vil ikke bare at vi som lesere skal forstå fortvilelsen med hodet. Han vil at vi skal kjenne hvordan den virker innenfra. De lange setningene, gjentakelsene og de nesten maniske tankebevegelsene gjør at man kommer veldig tett på fortellerens psykiske uro. Enkelte steder føles det nesten som å sitte fast inne i hodet hans.
Romanen beskriver også mennesket som grunnleggende ensomt. Selv når fortelleren kommer nær andre mennesker, ligger det hele tiden en avstand der. Nærheten mellom mennesker virker skjør, ustabil og full av misforståelser.
Etter hvert blir det tydelig at romanen beveger seg mot en katastrofe. Hele tiden ligger følelsen av sammenbrudd og død under overflaten. Samtidig handler boka også om menneskers desperate behov for kontakt, selv når de ikke helt klarer å håndtere den.
«Ja» har mye til felles med andre Bernhard-romaner som «Betong» og «Korrektur«. Også der møter vi ensomme og sterkt tenkende menn som gradvis brytes ned av sitt eget tankeliv. Men jeg synes likevel «Ja» skiller seg litt ut fordi den persiske kvinnen får en viktigere og mer menneskelig plass enn mange kvinneskikkelser hos Bernhard ellers.
Dette er ikke en bok man leser for å bli i godt humør. Likevel opplever jeg at Bernhard skriver med en form for brutal ærlighet som gjør inntrykk. Han forsøker aldri å pynte på menneskelivet eller gjøre smerten vakker. Kanskje er det nettopp derfor romanen også føles så sterk.
«Ja» er en mørk, intens og ganske krevende roman, men også en bok som sier mye om ensomhet, psykisk uro og hvor vanskelig det kan være å leve tett på andre mennesker uten samtidig å såre dem eller bli såret selv.
Utgitt på tysk: 1978
Originaltittel: Ja
Utgitt på norsk: 2003
Forlag: Bokvennen
Oversetter: Sverre Dahl
Antall sider: 108
