Anmeldelse av «Jeg kan ikke se mor noe sted» av Miriam Stendal Boulos (2024)

Om mor-datter-forholdet

Jeg har fulgt Miriam Stendal Boulos’ forfatterskap gjennom noen år, helt siden hun utga «Lykke og eksil» i 2016 – en vakker og klartenkt bok om Rune Christiansens forfatterskap. I høst kom hun ut med «Jeg kan ikke se mor noe sted» – en sterk, sår og klok roman om et mor–datter-forhold som både smerter og forplikter.

Forfatteren har selv omtalt boka som et forsoningstokt, og den ble påbegynt kort tid etter morens død for fire år siden. Den er sterkt selvbiografisk, men fremstår likevel som et skjønnlitterært verk – med rom for tvetydighet, refleksjon og leserens egen resonans.

I begynnelsen av boka aner vi bare i glimt hva det er som plager hovedpersonen Marie i relasjonen til sin mor. Det antydes med varsomme penselstrøk, i et språk som gir plass til det usagte. Men etter hvert trer det frem et mønster: et liv levd i skyggen av en mor som har vært både sårbar og dominerende. En mor hvis behov alltid har stått i sentrum, og som det har vært datterens oppgave å verne og tilpasse seg etter.

Marie lærer tidlig at hennes egne behov er sekundære – og at det viktigste er å ikke gjøre mor lei seg. Dette gjennomsyrer barndommen, ungdomsårene og voksenlivet. En form for usynliggjøring som kanskje ikke setter blåmerker, men som like fullt setter dype spor.

Spørsmålet som romanen stiller – uten å gi noen entydige svar – er: Er moren en skjør blomst som trenger beskyttelse, eller en manipulerende kraft som holder datteren fast i en emosjonell tvangstrøye? Kanskje er hun begge deler. For det er denne dobbeltheten – mellom kjærlighet og omsorgssvikt, mellom tilknytning og tap av selv – som gir romanen sitt emosjonelle og eksistensielle driv.

Det er hjerteskjærende å lese hvordan datteren aldri blir riktig sett. Hun blir beundret for å være moden og sterk, men aldri møtt som barn – aldri anerkjent i sin sårbarhet eller som et individ med egne grenser. Hun blir morens prosjekt mer enn hennes datter.

Og likevel – det slående er at datteren aldri snur seg bort. Hun går ikke i oppgjørets eller avstandens retning, men velger forsoningens og tilgivelsens vei. Ikke fordi moren fortjener det, nødvendigvis – men fordi det er den eneste veien ut. Det er i forsoningen at hun finner frihet, og rom for å bli et helt menneske.

«Jeg kan ikke se mor noe sted» gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det er en lavmælt, men intens roman om hvordan kjærlighet kan eksistere side om side med skuffelse, sorg og svik. En bok for alle som har kjent på følelsen av å ikke bli sett – og for alle som bærer en sorg de kanskje ikke helt får navn på.

Jeg håper flere blir nysgjerrige på dette forfatterskapet. Miriam Stendal Boulos skriver med presisjon og sårbarhet, og kombinerer det personlige og det allmenne på en måte som treffer. Hun har også bloggen Lesende skrivende, hvor hun reflekterer fint over både egne og andres bøker – en gullgruve for litteraturinteresserte lesere.

Utgitt: 2024
Forlag: Tiden
Antall sider: 237