Anmeldelse av «Vi er brødrene Eikemo» av Marit Eikemo

Om brødre, byer, biler – og båndene som aldri brister

Marit Eikemo (f. 1971) er tilbake med sin syvende roman – og sin tiende bok totalt – og for en bok dette er! «Vi er brødrene Eikemo» er både en kjærlighetserklæring til familien, en dypt personlig erindringsreise og et portrett av en tid og en by i endring. Eikemo tar utgangspunkt i det fire etasjes høye huset i Berjaflotvegen 9 i Odda – barndomshjemmet til hennes far og fire onkler – og spinner derfra ut en fortelling som favner både det smått absurde og det dypt rørende.

Brødrene Per, Martin, Kåre, Reidar og Einar vokser opp i Odda på 1950- og 60-tallet. Da faren dør i en arbeidsulykke, bare 39 år gammel, blir eldstebror Per som 14-åring en slags reservefar for resten av flokken. Yngstemann Einar er bare fem år da tragedien rammer, og som Eikemo skriver med både varme og psykologisk kløkt: kanskje er det nettopp derfor han senere blir den som tar sorgene på forskudd – også de som aldri kommer.

Det er nettopp i disse små, eksistensielle observasjonene at Eikemo virkelig briljerer. Hun skriver frem brødrenes liv med nennsom presisjon, med latter og vemod hånd i hånd. Dette er fortellinger om vanlige liv levd med usedvanlig fellesskap: nevedyktige menn med sans for praktiske løsninger, oppussing, vedhogst og – i en periode – maratonløping over hele verden. Lokalpressen elsker dem. Det er umulig ikke å gjøre det samme.

Eikemo har en helt særegen evne til å se det humoristiske i det alvorlige – og det alvorlige i det tilsynelatende trivielle. Beskrivelsene av brødrenes hasardiøse kjøreturer i gamle, falleferdige biler er hylende morsomme. De er så uvirkelige at man først tror det er satire, før man innser at det rett og slett er levd liv. Akkurat sånn som mange av oss husker det, fra en tid da barn fikk sitte løst i baksetet og et bilbelte var mer unntak enn regel.

Eikemo lar humoren renne gjennom teksten som en understrøm, ofte med den vestlandske galgenhumoren hun behersker til fingerspissene. Dette er ikke sentimental mimring, men snarere et litterært portrett av et særnorsk ideal av maskulinitet i forandring: selvhjulpenhet, taushet, plikt. Og mellom linjene: savn, kjærlighet og broderskap.

Odda er ikke bare en kulisse i denne romanen. Stedet er nærmest en forteller i seg selv. Industribyen med sine stupbratte fjellsider og tunge regnbyger bærer både klassekamp og skjønnhet i ryggmargen. Det er et sted hvor man holder fast, og hvor det å reise ut er et brudd. Mange av oss har en eller annen tilknytning til slike steder, enten vi har vokst opp i dem selv eller kjenner noen som har gjort det.

Det er dessuten umulig å ikke merke seg hvordan Eikemo leker med fortellerformen: Hun skriver ikke bare om brødrene, men henvender seg også til dem. Det gir teksten en intimitet og varme som gjør at leseren føler seg som en del av familien. En bror eller søster på gjestevisitt, kanskje, men like fullt ønsket og inkludert.

«Vi er brødrene Eikemo» er ikke bare morsom og underholdende. Den er også klok, øm og viktig. Den minner oss om at familier ikke alltid er lykkelige eller harmoniske, men at de likevel kan romme kjærlighet, lojalitet og samhold. Og at det finnes styrke i å holde fast i det som har vært, samtidig som man tør å se det med et kritisk, men kjærlig blikk.

Jeg har lånt mitt eksemplar på biblioteket, men kjenner at jeg ikke kommer til å føle meg som et helt menneske før denne boka står i bokhylla mi. Sånn er det bare med den saken!

Få norske forfattere skriver så presist, så morsomt og så ekte om det å være menneske. Dette er en av årets virkelig store leseropplevelser for meg, og den har allerede funnet plass blant mine favorittutgivelser fra 2024.

LES DEN! Ikke bare fordi det er god litteratur, men fordi den får deg til å le, nikke gjenkjennende og kanskje felle en tåre – samtidig!

Utgitt: 2024
Forlag: Samlaget
Antall sider: 245