En film om røtter, oppløsning og stille opprør
(Jeg skrev denne filmanmeldelsen våren 2024.)
Den spanske filmen «Ferskenlunden i Catalonia» (Alcarràs), regissert av Carla Simón, hadde premiere i 2022 og vant den prestisjetunge Gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin. Filmen bygger på regissørens egen familiebakgrunn og er spilt inn i landsbyen Alcarràs i Catalonia – det samme området som hennes gjennombruddsfilm «Sommeren 1993» (2017) utspilte seg i. Men der «Sommeren 1993» tok oss tett på et barns indre verden, er «Ferskenlunden i Catalonia» en kollektiv fortelling om en familie som kjemper for å bevare sin livsform i møte med moderniseringens ubønnhørlige krefter.
Familien Solé har dyrket ferskener på samme jord i generasjoner. Innhøstingen er et felles anliggende. Hele familien trår til, både unge og gamle, kvinner og menn, og også innleid hjelp. Gården utgjør ikke bare en arbeidsplass, men et helt liv – et fellesskap, et hjem, en identitet.
Men skyene samler seg over det solfylte landskapet. Etter at eieren av grunnen (som lenge har latt familien bruke den basert på et muntlig løfte) har inngått en avtale med en utbygger, må Solé-familien forlate gården etter sesongen. En diger solcellepark skal ta over området. Endringen er ikke bare praktisk – den river i familiens innerste nerve. Tradisjon og tilhørighet kolliderer med fremtidsrettet teknologi og kynisk økonomisk realisme.
Filmens drama ligger i det som ikke sies like mye som i det som faktisk ytres. Det ulmer under overflaten. Bestefaren, som bærer på stoltheten over et liv i jorda, vet at tiden hans – både personlig og symbolsk – er over. Sønnen hans strever med å bli sett og verdsatt, og tyr til et desperat forsøk på å tjene penger på illegalt cannabisdyrking. Moren kjemper med frustrasjonen over et liv i usynlig slit. Samtidig rommer filmen også varme og humor, særlig i de hverdagslige scenene med barneflokken som virrer rundt de voksne og skaper liv og røre midt i alvoret.
Det er mange lag her: en generasjonskonflikt, en sosiopolitisk kommentar til jordbrukets vanskelige kår, en skildring av globaliseringens inntog i et lokalsamfunn, og en hyllest til det rurale livet som nå forsvinner.
Det mest slående er filmens lavmælte uttrykk. Her ropes det lite, men føles desto mer. Skuespillerne er amatører fra lokalområdet, og det gir filmen en autentisitet som er helt unik. Det føles aldri som skuespill, snarere som et stykke virkelig liv vi får innblikk i. Kameraet ligger tett på ansikter og kroppsspråk, og det er i de små gestene, de tause blikkene og de slitte hendene at filmens tyngde ligger.
«Ferskenlunden i Catalonia» er en sjelden perle av en film. Den lar deg kjenne lukten av støv, smaken av modne ferskener og sorgen over noe som går tapt. Og jo mer man reflekterer over hva man har vært vitne til, jo mer vokser filmen i styrke.
Filmen er tilgjengelig på DVD, og jeg så den selv i regi av Grenland Filmklubb. En filmopplevelse jeg er svært glad for å ha fått med meg – og som jeg virkelig anbefaler videre!
