Gripende film basert på Alex Schulmans roman med samme navn
(Jeg skrev denne filmanmeldelsen i 2024.)
For noen uker siden leste jeg Alex Schulmans roman «Brenn alle mine brev«, og i den forbindelse erklærte jeg uten å nøle at jeg hadde fått meg enda en favorittforfatter. Så godt likte jeg boka. Derfor ble jeg selvsagt både glad og nysgjerrig da jeg oppdaget at boka allerede var filmatisert i 2022 – og at filmen kunne strømmes via TV 2 Play. Den måtte naturligvis sees!
Filmen, som bærer samme tittel som romanen, er regissert av den prisbelønte svenske regissøren Björn L. Runge, kjent blant annet for «The Wife» (2017). Innspillingen fant sted i Sverige i 2021, og filmen hadde premiere i november 2022. Det er verdt å merke seg at filmatiseringen er meget tro mot Schulmans roman, både i form og tone.
Historien beveger seg mellom nåtid og fortid. I nåtiden følger vi forfatteren – en fiktiv versjon av Alex selv – som forsøker å forstå sitt eget ukontrollerte raseri, etter en voldsom krangel med kona. Sporene leder ham bakover i tid, til et dramatisk trekantdrama som utspilte seg mellom hans morfar Sven Stolpe, mormor Karin og hennes store kjærlighet, den unge poeten Olof Lagercrantz.
Det var Karin som til slutt måtte gi avkall på kjærligheten – under trusler fra ektemannen om å skandalisere henne, etter en illegal abort. Dette er mørke, vonde, og virkelige temaer som fremdeles berører, selv om de i dag heldigvis oppleves som mer fjerne – i alle fall i vår del av verden.
I de tre sentrale rollene briljerer Gustav Lind som Olof Lagercrantz, Bill Skarsgård som Sven Stolpe, og Asta Kamma August som Karin Stolpe. Skuespillerprestasjonene er neddempede, men sterke, og kjærlighetshistorien mellom Karin og Olof skildres med både varme og sårhet.
Et av de gjennomgående spørsmålene i boka – og filmen – er om sinne kan arves gjennom generasjoner. Kan barnebarnet bære på det samme raseriet som drev morfaren? Det er dette forfatteren forsøker å forstå ved å gå tilbake i historien, via et rikt brevarkiv som ikke ble brent, til tross for trusselen i boktittelen.
Om filmen gir noe endelig svar på spørsmålet er diskutabelt, men i likhet med romanen blir spørsmålet etter hvert underordnet alt det andre som kommer til overflaten: om tapt kjærlighet, sosiale begrensninger, kvinneundertrykking, og valg man ikke får gjøre selv.
Det som traff meg sterkest var erkjennelsen av hvor mye samfunnet har endret seg. Den totale avmakten hovedpersonene befant seg i. Særlig kvinnens manglende rett til å bestemme over egen kropp og eget liv føles nesten uvirkelig i dag. Men desto viktigere å bli minnet om.
«Brenn alle mine brev» er både vakker, vond og tankevekkende. Og den er gripende, ikke minst fordi den har rot i virkelige hendelser og følelser.
Jeg anbefaler filmen varmt – gjerne i kombinasjon med boka, som jeg fremdeles bærer med meg.
