Nye perspektiver på offentlig strategiarbeid
Christine Meyer og Victor Norman utga «Ikke for å konkurrere» i 2019 – en bok som retter søkelyset mot strategiarbeid i offentlig sektor. Tittelen i seg selv rommer en viktig påstand: At strategi i offentlig virksomhet ikke handler om konkurranse, men om å skape best mulig verdi for innbyggerne innenfor politisk bestemte rammer. Allerede i innledningen problematiserer forfatterne den omfattende importen av styringslogikk fra privat sektor – særlig gjennom New Public Management – og viser hvordan dette perspektivet i mange sammenhenger kommer til kort når det overføres til det offentlige.
Mens strategi i private virksomheter ofte handler om å finne en unik posisjon i markedet for å sikre konkurransefortrinn og profitt, må offentlige ledere forholde seg til helt andre premisser. Det finnes ingen bunnlinje å telle på, og det er ikke mulig å velge sine brukere – heller ikke å avvise dem. I mange tilfeller vil det tvert imot være forventet misnøye, fordi rammene ikke tillater at alle ønsker og behov kan imøtekommes. Offentlige virksomheter er pålagt å være både inkluderende og likebehandlende, og da blir strategi i stedet et spørsmål om hvordan man kan avgrense samfunnsoppdraget, prioritere mellom grupper og behov, og skape legitimitet for valg som nødvendigvis vil vekke motstand.
Et sentralt poeng i boka er at offentlig sektor – i motsetning til privat – har en plikt til å dele og spre det som fungerer. Når én kommune eller etat finner en mer effektiv måte å løse et samfunnsoppdrag på, er det ikke rom for å holde dette som et konkurransefortrinn. Deling og transparens er norm, og derfor er det ofte en krevende øvelse å snakke om «strategisk ledelse» i tradisjonell forstand i det offentlige. Her ligger også grunnen til bokas tittel: Strategi i offentlig sektor handler nettopp ikke om å konkurrere.
Meyer og Norman diskuterer en rekke teoretiske perspektiver og verktøy, og hvordan disse må justeres for å gi mening i en offentlig kontekst. De trekker inn både ressursbasert teori (Resource-Based View), prinsipal-agent-teori, interessentteori og analyse av styringskjeder – alt med tydelig forankring i forskningslitteratur, men presentert i et tilgjengelig språk. Forfatterne viser også hvordan strategiske grep må forankres både oppover hos eier og politisk ledelse, og nedover hos ansatte og brukere. Uten denne doble forankringen risikerer man at strategier havarerer i møtet med realpolitikk, rettighetsfestede tjenester og offentlighetsloven.
Boka tar også opp hvordan utfordringer som demografi, teknologiutvikling og strammere økonomiske rammer presser velferdsstaten. Samtidig bidrar forventninger fra befolkningen og media til at endringsrommet ofte snevres inn – særlig når det er snakk om å kutte i eksisterende tjenester. Forfatterne diskuterer hvordan ledere må håndtere dette spenningsfeltet, og peker på at strategi i offentlig sektor i stor grad handler om å kunne stå i krysspress, tåle kritikk og likevel evne å stake ut en retning.
Avslutningsvis presenteres to utførlige casefortellinger – én fra SSB, hvor Christine Meyer selv var direktør, og én fra kommunal sektor. Disse caseene illustrerer hvordan teoriene og perspektivene i boka får konkret betydning i praksis, og hvordan strategiske prosesser i offentlig sektor sjelden er lineære og kontrollerbare. Spesielt SSB-eksempelet – hvor Meyer til slutt måtte gå – gir et interessant og nyansert innblikk i hva som kan skje når forankringen i politisk ledelse ikke er tilstrekkelig.
«Ikke for å konkurrere» er en innsiktsfull og viktig bok for alle som er involvert i offentlig styring og ledelse. Selv om mye av stoffet vil være velkjent for erfarne ledere, er det verdifullt å få det systematisert og satt i en forskningsmessig ramme. Boka minner oss om at strategi i offentlig sektor handler mindre om å vinne og mer om å forvalte – klokt, rettferdig og i stadig dialog med et skiftende samfunn.
Utgitt første gang: 2019
Forlag: Fagbokforlaget
Antall sider (i førsteutgaven): 278
