Bjørn Westlie har skrevet en rekke bøker om andre verdenskrig, og også om jødehatet i mellomkrigstiden – det som gjorde det uhyrlige som siden skjedde, mulig. Selv har jeg bare lest «Fars krig», som kom ut i 2008. Her skriver han om farens nazifortid, en fortidd del av familiens historie, men som han altså løftet frem i full offentlighet gjennom denne boka.
«Det norske jødehatet – propaganda og presse under okkupasjonen» kom ut i 2019 på forlaget Res publica. Jeg har valgt å lytte til lydboka.
Vi liker å tro at jødeforfølgelsene under andre verdenskrig var noe som ble presset på oss utenfra – et prosjekt regissert av de tyske okkupantene, og at «gode nordmenn» ikke hadde noe med dette å gjøre. I denne boka river Bjørn Westlie brutalt ned denne forestillingen. Boka gir et rystende innblikk i en lite omtalt del av norsk krigshistorie – nemlig hvordan norsk presse bidro til å spre antisemittisk propaganda under krigen, og hvilken betydning dette fikk for den allmenne oppfatningen av jøder – både under okkupasjonen og i ettertid.
Kjernen i fortellingen er Norsk Artikkeltjeneste (NAT) – Nasjonal Samlings pressebyrå – som fungerte som et slags propagandaapparat for okkupasjonsmakten. NAT produserte jødefiendtlige artikler som norske aviser ble tvunget til å trykke. Westlie viser hvordan noen redaktører forsøkte å motstå presset og begrense skadevirkningene – blant annet ved å bruke papirmangel som argument for å trykke minst mulig stoff fra NAT – mens andre viste overivrig lojalitet og trykket propagandamaterialet uten å blunke.
Dette aspektet av norsk pressehistorie og okkupasjonstidens medievirkelighet har i stor grad vært fortiet eller oversett. Med denne boka har Westlie løftet frem et mørkt, men nødvendig kapittel som lenge har vært skjøvet til side i vår kollektive fortelling om krigen. Det han avdekker, utfordrer bildet av Norge som en entydig motstandsnasjon. Sånn sett er han i godt selskap med flere norske forfattere som har gjort det samme, men som tidvis har betalt en høy pris for dette fordi det utfordrer vårt norske selvbilde.
«Sannheten er krigens første offer», heter det. Westlie viser hvordan løgn, hat og stigmatisering ble institusjonalisert gjennom pressen, og hvordan dette bidro til å rettferdiggjøre – og i noen tilfeller til og med normalisere – det utenkelige. Boka kaster også lange skygger inn i etterkrigstiden: Hva gjør det med et samfunn når hatet har blitt trykket i store opplag?
«Det norske jødehatet» er en viktig og velskrevet bok. Noen ganger ble det kanskje vel mye oppramsing av statistisk materiale om hvem som trykket hvor mange artikler, men dette er på den annen side helt nødvendig for å danne et faktagrunnlag for historien. I boka stiller Westlie helt nødvendige spørsmål om presseetikk, ansvar og kollektive minner, og løfter frem et tabubelagt kapittel i norsk historie. Den bør leses av alle som vil forstå hvordan ord kan bane vei for handling – og hvordan aviser kan bli våpen. Dette er ikke minst aktuelt i vår tid, hvor det pågår flere kriger som vi får tett på oss gjennom nyhetene, og hvor det eksisterer ulike virkelighetsoppfatninger om hva som er rett og galt.
Fake news er ikke noen ny oppfinnelse, og det verste er at dette «funker som bare det», dessverre … Ulike oppfatninger om dagens politiske virkelighet splitter familier, vennekretser og lignende, fordi det berører det som er aller viktigst for oss: våre grunnleggende verdier og vårt menneskesyn. Når man velger å putte konspirasjonsteorier inn i hodet, velger å la seg påvirke av splittende retorikk som lager fiendebilder av «de andre» – da risikerer man å bli fullstendig radikalisert. Måten f.eks. jødene ble fremstilt på under okkupasjonen, der de fikk skylden for det meste, er urovekkende lik den som brukes mot muslimer i dag … For ikke å snakke om den økende utbredelsen av antisemittisme, som rammer jøder i alle land, og hvor de bebreides for det som regjeringen Netanyahu og den alene er ansvarlig for.
Utgitt: 2021
Forlag: Cappelen Damm
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
