En beretning om et drapsforsøk og en overlevelse
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
«Kniv» kom ut rett før sommeren 2024, og er Salman Rushdies dypt personlige beretning om det brutale drapsforsøket han ble utsatt for 12. august 2022 – og om det som kom etterpå. Dette er ikke bare historien om selve angrepet, men om det nesten ufattelige i at han overlevde mot alle odds, og om hvordan han, med kjærlighet, refleksjon og kampvilje, forsøker å leve videre med de fysiske og psykiske følgene.
Rushdie ble stukket gjentatte ganger foran publikum under et foredrag i Chautauqua, New York. I boka forteller han hvordan han mistet synet på det ene øyet, fikk varige lammelser i ansiktet, og hvordan kroppen ikke lenger responderer som før. Men fremfor alt handler boken om overlevelse – ikke bare medisinsk, men eksistensielt. Som han skriver: Det er ikke alltid sant at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Noen ganger gjør det deg rett og slett mer sårbar, mer skjør – men også mer takknemlig.
Fortellerstemmen i «Kniv» er bemerkelsesverdig ydmyk og reflektert. Rushdie skriver uten bitterhet. Med varme, klokskap og en form for stillferdig humor beskriver han menneskene rundt seg – særlig kona Rachel Eliza Griffiths, som har vært en uvurderlig støtte, men også legene, venner, forfatterkolleger og gamle bekjente. Han beskriver deres omsorg med en rørende takknemlighet, helt fri for sentimentalitet. Dette gjør boken rørende og oppløftende – midt i det mørke.
En interessant del av boken er den fiktive samtalen han fører med angriperen sin – en 24 år gammel mann radikalisert gjennom internett, som knapt har lest en eneste side av Rushdies forfatterskap. I dette tenkte samtalerommet utforsker Rushdie forholdet mellom kunst og vold, mellom ideologi og uvitenhet, og mellom forfatter og leser. Det er et sterkt grep som gir boka en ekstra dybde og lar ham ta et slags narrativt grep om sin egen skjebne.
Fatwaen fra 1989, som ble utstedt etter utgivelsen av «Sataniske vers«, har lenge vært en del av Rushdies liv, og han forteller hvordan han først levde med streng bevoktning i England – og senere forsøkte å skape seg et nytt og friere liv i New York. Der ble han del av et rikt forfattermiljø, med blant andre Paul Auster og Siri Hustvedt, og det var først her han virkelig kunne puste ut. At overfallet skjedde nettopp da han trodde faren var over, tilfører fortellingen et tragisk og ironisk element.
Et sentralt tema i boken er kunstens og ytringsfrihetens verdi. Rushdie reflekterer over rollen som forfatter i en verden der ord fortsatt har makt nok til å utløse vold. Han nekter å la angrepet gjøre ham redd for å skrive, og advarer mot selvsensur: Hvis frykten får diktere innholdet, har kunsten tapt. For ham handler det nå mer enn noen gang om å stå støtt i troen på det skrevne ord.
«Kniv» er alt annet enn en terapibok. Det er en klok og modig beretning om et liv i ytterkantene – om tap og motstand, men også om kjærlighet, menneskelig styrke og kunstens kraft. Selv kjøpte jeg «Seiersbyen», boken han var i ferd med å gi ut da han ble knivstukket, før jeg var ferdig med «Kniv». Det sier vel sitt. Rushdie skriver med en intensitet og klarhet som griper tak og holder fast.
«Kniv» er viktig lesning. Ikke bare for å forstå Salman Rushdies skjebne, men også for å reflektere over hva det vil si å leve i en tid der ord både kan redde og ødelegge.
Les den!
Utgitt på norsk: 2024
Oversetter: Kirsti Vogt
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 232
Jeg har lånt boka på biblioteket
