Uhyggelig dystopi
Den argentinske forfatteren Agustina Bazterrica (f. 1974) debuterte som romanforfatter i 2017 med «Cadáver exquisito«, som nå foreligger på norsk under tittelen «Kjøtt snakker ikke«. Romanen vant den prestisjetunge Premio Clarin-prisen og er oversatt til over tretti språk. Bazterrica har bakgrunn fra kunstfeltet og litteraturstudier i Buenos Aires, og hennes forfatterskap kjennetegnes av et ubehagelig, nesten klinisk blikk på menneskets evne til å rasjonalisere ondskap.
Romanen utspiller seg i et dystopisk samfunn der alle dyr er blitt smittet av et dødelig virus som trolig er menneskeskapt. Alt dyrekjøtt blir giftig, og menneskeheten står overfor en matkrise. Myndighetene innfører derfor et nytt tiltak: «spesialkjøtt» – det vil si menneskekjøtt – blir lovlig å produsere, avle frem og spise.
Hovedpersonen Marcos jobber på et slakteri som foredler dette spesialkjøttet. Han forsøker å distansere seg fra det han gjør, men språket avslører hvor dypt den moralske nummenheten stikker: ordene «menneske», «hun» og «han» er forbudt. Alt reduseres til kjøtt, og menneskene omtales som «enheter». En dag får Marcos en levende kvinne i gave. Det dreier seg om et førsteklasses eksemplar, og han må bestemme seg for hva han skal gjøre med «den». Etter hvert som han blir i stand til å se henne som et menneske, vakler hele systemet han er en del av.
Romanen er mørk, frastøtende og uhyggelig. Ingen begraves lenger. Gamle mennesker selges på svartebørsen, og overbefolkning, fattigdom og sult håndteres gjennom kannibalisme. Det groteske fremstilles med et ubehagelig nøkternt språk, som om alt bare var en industriell prosess.
Selv om Bazterrica skriver om et ekstremt scenario, er romanen full av overføringsverdi. Den minner sterkt om måten vi behandler dyr på i vår virkelige verden: de som avles, fôres, transporteres og slaktes for å bli mat. Beskrivelsene av mennesker i båser og bur, av stresset kjøtt og «dyrevelferd» innenfor rammen av en kynisk industri, er en tydelig parallell til moderne husdyrproduksjon. Romanen stiller spørsmål ved hvor grensen egentlig går mellom menneske og dyr. og om den moralske avstanden vi påberoper oss, egentlig er reell.
Jeg må innrømme at «Kjøtt snakker ikke» ikke helt falt i smak hos meg. Det er en bok som vekker kvalme og avsky, og som det til tider er tungt å lese. De kliniske beskrivelsene av menneskekropper som råmateriale for industriell bearbeiding, gjorde meg fysisk uvel. Samtidig forstår jeg at det er nettopp dette forfatteren ønsker: å konfrontere oss lesere med vår egen fortrengning. Bazterrica skriver presist og kaldt, nesten som en vitenskapsrapport, og nettopp i dette kjølige språket ligger romanens kraft.
Likevel ble det for meg vanskelig å engasjere meg fullt ut i karakterene. Den konstante distansen, kombinert med brutaliteten, skaper et ubehag som overskygger fortellingens menneskelige kjerne. Kanskje er jeg urettferdig mot forfatteren, som tross alt har laget et ekstremt konsekvent og gjennomført univers. Jeg kommer likevel ikke helt bort fra at dette er en bok jeg for eksempel ikke ville likt å se filmatisert. Det holder lenge med de bildene jeg dannet meg i eget hode under lesningen. De var nemlig grufulle nok. Og da har nok forfatteren oppnådd sin hensikt, for denne romanen har aldri vært ment som feel good.
«Kjøtt snakker ikke» er en roman som insisterer på å vise oss noe vi helst vil slippe å se. Den fungerer som et etisk eksperiment: Hva skjer når mennesket bokstavelig talt blir et dyr blant dyr? Kan et samfunn som legaliserer menneskeslakt kalle seg sivilisert?
For meg ble det mer gru enn erkjennelse, men jeg ser også det litterære motet i prosjektet. Bazterrica tvinger leseren til å reflektere over eget forbruk, over avstand og empati og over hva det vil si å være menneske i en verden som reduserer alt levende til ressurser.
Utgitt på spansk: 2017
Originaltittel: Cadáver exquisito
Utgitt på norsk: 2025
Oversetter: Kristina Lado Solum
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 221
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget
