Patti Smiths farvel til Robert Mapplethorpe
Da jeg kom over «The Coral Sea» på Strand Book Store i New York i 2015 – bokhandelen der Patti Smith selv jobbet i sine yngre år – var det umulig å gå videre uten å ta den med. Boka er liten og litt beskjeden i sitt format, men jeg vet på mange måter hva jeg får når det er tale om Patti Smith. Kvalitet i alle ledd!
Patti Smith (f. 1946) er kjent som punkrockens gudmor, men også som forfatter, poet, fotograf og billedkunstner. Hun debuterte som lyriker før musikken tok henne, og gjennom hele karrieren har hun beveget seg sømløst mellom ulike sjangere og uttrykk. I bøkene sine – «Just Kids«, «M Train» og «Apens år« – skriver hun om kunst, tap, kjærlighet og skapende liv med en særegen blanding av klarhet og mystikk.
Og bak mye av dette står én person: Robert Mapplethorpe. De møtte hverandre som unge kunstnerspirer i New York på slutten av sekstitallet. I begynnelsen var de kjærester. De delte alt: seng, penger og fremtidsdrømmer. Etter hvert som Mapplethorpe forsto og aksepterte sin egen homoseksualitet, forandret forholdet deres form. Det som for andre ville blitt et brudd, ble for dem en overgang. De gikk fra å være elskere til å bli livspartnere i kunst, i vennskap og i skjebne. “Vi sluttet å være kjærester,” skriver Smith et sted, “men vi sluttet aldri å være hverandres nærmeste.” Da Mapplethorpe senere ble dødelig syk av AIDS-relatert sykdom, var det Patti Smith som sto ham nærmest.
«The Coral Sea» er skrevet etter dette tapet. Den er ikke en biografi. Den er et requiem – et kunstnerisk farvel til Robert Mappelthorpe.
«The Coral Sea» (1996, gjenutgitt i 2012) er en bok som er vanskelig å plassere i én sjanger. Den inneholder dikt og prosadikt, poetisk prosa og er dessuten en visuell minnebok av fotografier. De fleste fotografiene er det Patti Smith selv som har tatt, men en liten håndfull er det Robert Mapplethorpe som står bak. Alle er i svart-hvitt, slik Patti Smith også har gjort det i sine senere bøker. Dette tilfører teksten en mollstemt stemning men uten å synke fullstendig ned i melankolien.
Voyage
Denne delen i boka er en poetisk fortelling om M (Mapplethorpe) og hans reise mot havet, «The Coral Sea«. Reisen kan leses som en metafor for døden eller forvandling.
Kapitlene har overskrifter som «Bed of Roses«, «An Auctioned Heart«, «Staff of Life«, «The Herculean Moth» og «The Solomon Islands» – bare for å nevne noen.
Hvert kapittel er som en stasjon. M reiser ut på havet. Han minnes sin barndom og sine kunstneriske triumfer, men også skjønnhetens pris. I kapitlet “The Herculean Moth” kommer vendepunktet. M ser en enorm møll fra Papua Ny-Guinea, et insekt som gjennom hele sin livssyklus gjennomgår total metamorfose. I møte med dette skjøre, bevingede vesenet forstår han at han selv er i ferd med å skifte form. Møllen blir et speil: den viser at døden ikke er utslettelse, men overgang. For første gang slutter han å kjempe imot. Han gir slipp på det som tynger – eiendeler, kropp, hylster – og aksepterer at forvandlingen allerede er i gang.
Litany
Språket strammes. Linjene kortes. M kvitter seg med alt: eiendeler, klær, kroppen selv.
Her finnes kapitlene «Crux«, «Magua» og «Imago«. Og i Imago skjer det: den endelige transformasjonen. Rent biologisk betyr imago det vingede sluttstadiet i insektets utvikling. Patti Smith lar sommerfuglmetaforen kulminere nettopp her: M er ikke lenger kropp; han blir ren bevegelse, ren form. Han løftes, ikke som en død mann, men som et vesen som fullfører sin metamorfose.
«The Coral Sea» er ikke sentimental sorg. Det er liturgi fordi det er rituelt. Havet blir overgangen mellom liv og død. Sommerfuglen blir symbol på metamorfose. Fotografiene blir sporene etter den kroppslige eksistensen som forsvinner.
Patti Smith sørger ikke ved å skrive «jeg savner deg». Som hun skriver så gråt hun da vennen var syk. Da han døde, kunne hun ikke gråte. Hun sørger ved å skrive ham inn i en annen form for eksistens. På den måten har hun gjennom å skrive «The Coral Sea» på et vis udødeliggjort ham. Det var også hennes måte å bearbeide sorgen på.
Der «Just Kids» forteller om livet – fattigdommen, sulten, kunstnerdrømmene – forteller «The Coral Sea» om døden, og om hvordan kjærligheten overlever den. Hvis «Just Kids» er en kjærlighetshistorie mellom to unge kunstnere i New York, er «The Coral Sea» kjærlighetens etterklang. For selv om de ikke lenger var kjærester, sluttet de to aldri å elske hverandre.
Dette er en bok jeg ikke er ferdig med, selv når jeg lukker den. Den kan leses på én kveld, men det føles nesten forbrytersk. Det er en bok som inviterer til langsom lesning, for å få tid til å ta inn stemningen og alt som må leses mellom linjene.
Det finnes kjærligheter som ikke trenger et parforhold for å være sanne. «The Coral Sea» er en bok om en slik kjærlighet.
Utgitt første gang: 1996
Mitt eksemplar: 2012
Forlag: W.W. Norton & Company
Antall sider: 94
