Roy Jacobsen – en forfatter som skrev menneskene frem
Roy Jacobsen (1954–2025) var en av våre mest markante samtidsforfattere. Han har skrevet mange romaner og noveller som løfter frem mennesker som sjelden får plass i litteraturen: arbeidere, outsidere, slitere. Stilen hans er knapp, presis og empatisk. Han hadde evnen til å skrive både nakent og vakkert om det vonde. At han gikk bort 18. oktober i år, gjorde for mitt vedkommende lesningen av «På randen av Vigeland» ekstra sterk. For meg er dette en av hans mest personlige tekster. «På randen av Vigerland» traff meg rett i hjertet, selv om boka kun inneholder 61 sider.
Utgangspunktet er Vigelandsparken og historien om hvordan de monumentale skulpturene ble skapt. Men Roy Jacobsen bruker ikke kunstnerens liv for å dyrke geniet Vigeland. Tvert imot vender han blikket og oppmerksomheten mot arbeidet bak: steinbrytingen, sprengningen, støvet og svetten – arbeidet som ble utført av andre enn Vigeland selv.
Jacobsen beskriver hvordan enorme steinblokker ble hentet ut i Iddefjorden, fraktet på lektere over fjorden, slept videre med hester og kraner og til slutt reist og hugget centimeter for centimeter til den Monolitten vi kjenner i dag. Han skriver frem de navnløse arbeiderne. Gjennom Roy Jacobsens far, som også jobbet med stein, får vi et innblikk i en arbeidshverdag som var rå, fysisk, livsfarlig og samtidig preget av stolthet.
Samtidig foregår en annen fortelling om forfatterens mor. I boka forteller Roy Jacobsen om hvordan han som voksen fikk vite noe som kaster et nytt lys over morens liv: Hun vokste opp i fattigdom og oppdaget som barn at hun var uønsket. Det er hjerteskjærende fortalt. Han følger den følelsen inn i voksenlivet hennes, og inn i sin egen opplevelse som sønn:
– Hva gjør det med et menneske å bære på en sånn sannhet?
– Og hva gjør det med en sønn å høre dette fra sin egen mor?
Roy Jacobsen skriver om skam, stolthet, kjærlighet og alt man gjorde for å beskytte hverandre. Alt fortelles uten de store ordene. Her er han på sitt aller beste, synes jeg.
Selv om barndomsminnene fra besøk i Vigelandsparken handlet om alt annet enn granittfigurene, er noe av det som gjør boka så sterk at forfatteren trekker paralleller mellom Vigelands figurer og familien, som om de er speilbilder av hverandre. Dette gjelder Sinnataggen, Melankolien, Monolitten.
– Sinnataggen som «rockestjerne» omgitt av selfie-stenger. Et symbol på overlevelse og trass – blant annet.
– Den stille piken i «Melankolien» som står rett ved siden av, men som ingen ser – i motsetning til den berømte Sinnataggen. Bildet av henne preger forsiden av boka. Det er neppe tilfeldig. Parallellene til moren hans blir tydelig.
– Monolitten som symbol på strev, slit og menneskelig kamp – for å forstå farens slit.
Roy Jacobsen ser skulpturene med et blikk som ikke er kunsthistorisk distansert, men som er personlig og kroppslig. Han spør ikke hva de betyr, men hvem som finnes inni dem.
Roy Jacobsen skriver med en dypt menneskelig varme. Han romantiserer ingenting, men han verdsetter alt. Fordi alt vi opplever er med på å forme oss til dem vi blir, og dermed er alt på sitt vis verdifullt. Og han minner oss om at selv store kunstverk er skapt av vanlig slit og av mennesker som levde liv som våre.
«På randen av Vigeland» handler først og fremst om mennesker og ikke om en park eller kunst. Den handler om hvordan vi bærer arven vår og hvordan vi prøver å beskytte de vil elsker. Den handler også om alt som ikke kan sies, men som likevel former oss.
I avslutningen grubler Roy Jacobsen over en statue av Vigeland selv. Påkledd og mindre enn han var i virkeligheten. Dette står i kontrast til de overdimensjonerte, avkledde figuren i parken, som er fullstendig uten tidsmarkører, nettopp slik Vigeland ønsket det. Så hvorfor denne påkledde statuen – mindre enn han var i virkeligheten? Var den et uttrykk for sjenanse, kanskje? At det ville blitt for mye av det gode dersom også han hadde stått der, naken og avkledd?
Dette er en bok som kommer til å bli værende i meg lenge etter at den er ferdig lest. Boka er bare på litt over 60 sider, men her er det mange lag. Her møtes arbeiderhistorie og kunsthistorie, klassebakgrunn og skam, mor-sønn-forholdet og arv.
For meg er denne boka en liten skatt!
Utgitt: 2019
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 61
