En bok om å lese langsomt
Øyvind Pålshaugen er sosiolog og essayist, med bakgrunn fra akademia og offentlig utredningsarbeid, men fremstår først og fremst som en tenkende og skrivende intellektuell med et uvanlig presist blikk for språk, begreper og forutsetninger.
I «Kulturvitenskapens språk» (2018) undersøker Pålshaugen hvordan faglige begreper former både forskning og offentlig samtale, og hvordan språket selv kan bli en blind flekk. I «Passasjer hos Derrida, Platon, Aristoteles» (2010) beveger han seg essayistisk gjennom sentrale tenkere, for å vise hvordan lesning i seg selv må anses som et arbeid. Begge bøkene vitner om en forfatter som tar tenkning på alvor, og som er mer opptatt av presisjon enn av tempo.
Også i «Lukten av skrivemaskin – 5 essays om Dag Solstads litterære kunst» (2021) står skrive- og lesearbeidet i sentrum. Ikke i form av metaforer, men som krevende praksiser. Litteraturen forstås ikke som et bestemt budskap eller underholdning, men som noe som motsetter seg raske konklusjoner.
Boka er verken en biografi eller en polemikk over Dag Solstads forfatterskap, men en lesning som tar Solstads litterære prosjekt på det dypeste alvor. Kanskje mer enn noen annen har gjort før ham? Samtidig fungerer boka som et forsvar for selve lesningen, i en tid preget av hastverk og forenkling og hvor kravet til mye handling, plott og underholdning konkurrerer med det man kanskje elitistisk (og snobbete?) kan kalle høyverdig og mer krevende litteratur.
Jeg har lest mange av Dag Solstads bøker gjennom årene. Hans bøker skiller seg definitivt ut fra det meste annet som er utgitt i den senere tid. Det er ikke bøker man sluker, og heller ikke bøker man alltid vet hvor man har. De handler ofte om ensomme, sterkt tenkende menn, gjerne godt voksne, ofte i ferd med å miste fotfeste – sosialt, historisk, politisk eller eksistensielt.
Jeg er fullt klar over at dette ikke er underholdningslitteratur. Likevel har jeg ledd. Av ironien, av omstendeligheten, av den nesten demonstrative staheten i tenkningen. Noen ganger har jeg tenkt at dette må være, i det minste delvis, selvbiografisk – og at humoren ligger nettopp der, i det pinlig presise blikket på seg selv og egen posisjon. Det er fullt mulig at jeg ikke har lest Solstad «riktig». Men jeg har lest ham med glede, uro og med mange spørsmål i etterkant. Og nettopp det kjennetegner god litteratur: den gir ikke alle svarene, men blir værende i hodet og i kroppen. Og den lar seg gjenlese i den forstand at man stadig kan oppdage nye perspektiver.
Fem essays om Dag Solstad
«Litterær kunst – hva er vitsen?»
I bokas første essay stiller Pålshaugen et spørsmål som både er enkelt og krevende: Hva er egentlig vitsen med litterær kunst? Ikke som dannelse eller budskap, men som erfaring. Gjennom lesninger av Solstads forfatterskap viser han hvordan litteratur virker over tid. Ikke ved at tekstene endrer seg, men ved at vi som lesere gjør det.
Solstad nekter å bli lest som teoretiker, moralist eller programforfatter. Romanene hans vil ikke forklare verden, men skape erfaring. Nettopp derfor lar de seg heller ikke enkelt gjengi eller sammenfatte uten tap. Essayet kan også leses som et forsvar for litteraturens egenverdi, som en erkjennelsesform som ikke kan erstattes av journalistikk, teori eller debatt.
«Skrivekunst i det offentlige rom»
Her vender Pålshaugen blikket mot Solstads essayskriving og offentlige rolle. Hvordan kan en forfatter som så konsekvent forsvarer litteraturens egenart, samtidig delta aktivt i offentlig debatt?
Svaret ligger i Solstads sterke rollebevissthet. Når han skriver offentlig, gjør han det som forfatter, ikke som privatperson. Han holder fast ved et tydelig skille mellom det private og det offentlige, og nekter å bruke egne erfaringer som argument. Artiklene fremstår ikke som debattinnlegg i vanlig forstand, men som undersøkelser der tenkningen får ta den tiden den trenger.
Essayet skjerper også blikket for sjanger. Romanen, essayet og artikkelen kan kretse rundt de samme spørsmålene, men de kan ikke gjøre samme «arbeid». Romanen gir rom for tvil, omveier og stillstand for det som ikke lar seg formulere innenfor offentlighetens språk. Forfatterens ansvar er først og fremst knyttet til form.
«Hvordan åpne en bok?»
Dette er kanskje bokas mest leservennlige essay. Her handler det ikke bare om hvordan Solstad skriver, men om hvordan vi leser ham og hvilke forventninger vi tar med oss inn i tekstene.
Solstads romaner motsetter seg identifikasjon, flyt og fremdrift. Karakterene tenker mer enn de handler, og teksten nøler, presiserer og justerer seg selv underveis. Det kan være krevende, til tider frustrerende, men også befriende. Ironien er avgjørende, ikke som distanse, men som en måte å holde teksten åpen på. Den hindrer at alvoret blir svulstig, og gir rom for flere lesninger.
Å lese Solstad er ikke å la seg føre med, men å bli stående i et resonnement. Man må tåle motstanden og sin egen utålmodighet.
«Varige øyeblikk fra lesning av Proust og Solstad»
I bokas nest siste essay settes Solstad i samtale med Marcel Proust og «Don Quijote«. Ikke for å trekke raske paralleller, men for å undersøke hvordan litteratur kan skape øyeblikk som blir værende.
Hos Proust, Cervantes og Solstad er det ikke handlingen som bærer teksten, men oppmerksomheten. Det avgjørende skjer ikke fordi noe dramatisk skjer, men fordi noe blir sett, ofte sent og med motstand. «Don Quijote» tilfører også en bevissthet om ironi og om litteraturens egen form, et spenn mellom alvor og selvrefleksjon som holder lesningen åpen. Essayet samler mange av bokas viktigste tråder, før perspektivet strammes ytterligere i avslutningen.
«Sporene av den tapte tid – i kunsten»
I bokas siste essay løfter Pålshaugen blikket mot tid, tap og kunstens evne til å bære spor av det som ikke lenger er tilgjengelig. Tittelen peker mot Proust, men essayet handler om noe mer grunnleggende: hvordan kunst kan gi form til erfaringer som ikke lar seg hente tilbake.
Hos Solstad kommer dette ofte til uttrykk som brudd: historiske, politiske og personlige. Mennesker som ser seg tilbake, ikke med nostalgi, men med en nøktern bevissthet om at noe er ugjenkallelig forbi. Dette gjør også tydelig hvorfor Solstads bøker ikke lar seg lese raskt. Sporene av den tapte tid viser seg først når man blir værende i teksten. Kunsten gir oss ikke tiden tilbake, men den gir oss en erfaring av tid og av tap.
Hva gjør denne boka – og Solstad – med meg?
«Lukten av skrivemaskin» er ikke bare en bok om Dag Solstad, men om hva litteratur kan være i dag. Den insisterer på langsomhet, presisjon og alvor i en tid som ofte belønner det motsatte.
For meg har boka skjerpet blikket for hvorfor jeg stadig vender tilbake til Solstad, til tross for, eller nettopp på grunn av, motstanden. Romanene hans gir ikke svar, men etterlater spørsmål. De kan være ubehagelige, morsomme og irriterende på samme tid. Og de blir værende.
Kanskje har jeg ledd «feil». Kanskje har jeg latt meg underholde der Solstad helst vil ha meg til å tenke. Men ironien er der, og den åpner rom snarere enn å lukke dem. Det er dette både Solstad og Pålshaugen minner oss om: at litteraturens verdi ikke ligger i hva den mener, men i hva den gjør med oss. Som når den får oss til å stoppe opp, forskyver blikket og nekter å bli ferdig lest. En ting er sikkert: jeg forventer å lese Solstads bøker med et mer skjerpet blikk etter dette.
Boka anbefales for alle Solstad-fans!
Utgitt: 2021
Forlag: Scandinavian Academic Press (SAP)
Antall sider: 2010
Jeg har lånt boka på biblioteket
