Fem land, tre generasjoner – ett felles håp
Jeg har lest mye om Israel–Palestina-konflikten opp gjennom årene. Historien, begrepene og de politiske linjene er derfor godt kjent for meg. Nettopp derfor leser jeg denne boka med et annet blikk enn om jeg ikke hadde hatt denne kunnskapen. Det Rima Iraki gjør her, er etter mitt syn noe annet og viktigere. Hun skriver frem det levde livet bak historien, med utgangspunkt i sin egen families historie.
Iraki kjenner jeg godt fra nyhetsbildet, særlig gjennom Urix på NRK. Hun er en svært dyktig journalist og formidler. Hun er språklig presis, faglig trygg og har en sjelden evne til å gjøre komplekse sammenhenger forståelige uten å forenkle dem. I mange år har hun arbeidet i et journalistisk minefelt, der hennes bakgrunn som palestiner både gir henne særskilt innsikt og samtidig gjør henne sårbar for mistanke om partiskhet. Nettopp spenningen mellom erfaring og profesjon, mellom tilhørighet og nødvendig distanse, gir boka hennes en egen tyngde. Etter å ha fulgt henne gjennom en lang rekke Urix-sendinger, er det også tydelig at hun behersker denne balansekunsten og evner å gi rom for flere perspektiver i de sakene hun formidler.
Familiehistorien hun skriver fram, begynner i all hovedsak med Nakba i 1948. Med fordrivelsen fra det som i dag er Israel, og et liv videre som palestinske flyktninger i Libanon. Et liv uten statsborgerskap, uten fulle rettigheter og med en permanent midlertidighet som livsvilkår. Flukten stopper ikke der, men fortsetter videre, før familien til slutt søker asyl og ender opp i Norge. Dette er ikke en historie om én dramatisk reise, men om et liv formet av tap som aldri blir helt avsluttet.
Oppveksten i Norge skildres nøkternt og presist. Det er trygghet her, stabilitet, skolegang og nye muligheter. Samtidig ligger erfaringene fra flukt og utenforskap hele tiden under. Å vokse opp som palestiner i Norge innebærer å leve med et blikk utenfra: stadig forklare, stadig korrigere, stadig forholde seg til andres forestillinger. Og spørsmålet «Hvor kommer du egentlig fra?» Palestinere blir ofte redusert til to figurer i offentligheten. Enten som ofre eller potensielle ekstremister. Iraki viser hvor trang denne rammen er, og hvordan den gjør det vanskelig å bli sett som et helt menneske.
Boka endrer karakter når volden rammer på nytt, denne gangen i Norge. Drapet på sønnene til et foreldrepar som Iraki står nær, blir et brudd som setter alt i bevegelse. Hun skriver ikke som mor, men som venn, vitne og journalist. Det gir teksten en egen etisk spenst. Sorgen er dypt personlig, men aldri utleverende. Barna blir ikke gjort til et symbol, men som mennesker som er elsket og savnet. Samtidig undersøker boka hvordan privat sorg raskt blir offentlig eiendom, særlig gjennom politi, presse og kommentarfelt, og hva det gjør med de etterlatte.
Mot slutten av boka utvides perspektivet ytterligere, når blikket rettes mot Gaza. Ikke for å likestille hendelser, men for å stille et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: hvem får lov til å sørge over hvem, og hvem får ikke lov til det? Hvilke barn får navn, og hvilke blir tall? Det er her boka blir særlig krevende og særlig viktig.
Språklig er teksten lavmælt, kontrollert og fri for patos. Iraki skriver med en journalistisk disiplin som gjør at følelsene aldri presses fram, men likevel er sterkt til stede. Stillhetene, gjentakelsene og det som ikke forklares, gir teksten rom og alvor. Dette er en bok som stoler på at vi lesere forstår.
Mottakelsen av boka har vært sterk, og dette med god grunn. Rima Iraki har blitt rost for sitt mot, sin etiske bevissthet og sin evne til å holde kompleksiteten åpen. Boka har også provosert noen, nettopp fordi den nekter å holde det personlige og det politiske adskilt.
For meg er dette en bok som treffer noe grunnleggende i vår tid. Jeg har stor beundring for innvandrere som gjør det bra i det norske samfunnet. Ikke fordi de må bevise sin verdi, men fordi de viser hva som er mulig når man får muligheter, og når man selv har vilje og retning. Slike mennesker blir forbilder, ikke bare for «de andre», men for oss alle.
I en tid preget av polarisering, frykt og enkle fortellinger om «oss» og «dem», er bøker som dette avgjørende. De bidrar til forståelse. De utfordrer våre egne fordommer, også de vi ikke alltid vil vedkjenne oss. Og de minner oss om noe grunnleggende: at mangfold ikke svekker samfunnet vårt. Det beriker det.
Denne boka anbefaler jeg varmt!
Utgitt: 2025
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 340
Jeg har lånt boka på biblioteket.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
