Når fortiden ikke lar seg gjenopplive
Stefan Zweig (1881 – 1942) er, slik jeg ser det, en av de største forfatterne som noen gang har levd. Jeg skriver det uten forbehold. Hver gang jeg vender tilbake til ham, slår det meg hvor presis han er, hvor psykologisk klarsynt og hvor uanstrengt han lar det store og det intime eksistere side om side.
Samtidig er det forbausende vanskelig å få tak i bøkene hans på norsk. I dag er det i hovedsak «Verden av i går«, «Sjakknovelle» og «I følelsenes vold» som er tilgjengelige i handelen. Heldigvis har bibliotekene flere titler i hyllene, og der finnes det fremdeles skatter å oppdage. For den som leser engelsk, er situasjonen heldigvis langt bedre. Det foreligger en rekke utmerkede oversettelser fra tysk til engelsk, og ett navn går igjen: Anthea Bell. Hennes oversettelser er presise og litterært levende, og de har tatt svært godt vare på Stefan Zweigs egen tone.
Denne lille boka, «Journey into the Past«, fant jeg på Strand Book Store under en New York-tur. Jeg jakter alltid på favorittforfatterne mine når jeg er ute og reiser, og aller helst på de bøkene jeg tenker det kan være litt vanskelig å få tak i hjemme. Den er likevel mulig å få tak i også her hjemme. Jeg fant den blant annet på Norli.no. Det gir et lite håp om at Zweig fremdeles finner veier inn til nye lesere.
Jeg må likevel si at jeg er forundret over at ikke flere norske lesere har oppdaget ham. Kanskje handler det om at han lenge har stått litt i skyggen av andre store europeiske navn. Kanskje handler det om at han skriver med en emosjonell intensitet som ikke alltid passer inn i vår tids ånd og travelhet? Uansett grunn: Jeg opplever det som et lite prosjekt å løfte frem dette forfatterskapet. Hvis flere får øynene opp for Stefan Zweig gjennom det jeg skriver her, vil det glede meg oppriktig. (Jeg har så langt skrevet 13 blogginnlegg om denne forfatteren, inklusive herværende innlegg.)
André Acimans introduksjon – en inngang som åpner rommet bakover
Det første som slo meg da jeg leste André Acimans introduksjon til Stefan Zweigs forfatterskap, var hvor presist han setter tonen. Han skriver ikke som en akademiker som skal forklare Zweig, men som en leser som vet hva det vil si å bli hjemsøkt av noe man trodde var over.
Han er opptatt av tid. Ikke tradisjonell «klokketid», men den tiden som lever i oss. Den tiden som ikke forsvinner selv om årene går. Aciman peker på noe vesentlig: at Zweig ikke skriver om kjærlighet som et minne, men som en kraft som kan våkne igjen, og som derfor også kan gjøre skade når den våkner.
Jeg liker særlig hvordan han understreker denne dobbeltheten i teksten: Den er både nøktern og brennende. Språket er kontrollert, nesten klassisk i sin klarhet, men under overflaten ligger det noe som dirrer. Aciman leser novellen som en studie i etterklang. Hva skjer når to mennesker forsøker å møte hverandre igjen, ikke bare slik de er nå, men slik de en gang var?
Han gjør også noe annet viktig: Han moraliserer ikke. Han gjør ikke dette til en historie om rett og galt. I stedet løfter han frem det ubehagelige i situasjonen. For det er ubehagelig. Når vi leser denne novellen, tvinges vi til å spørre oss selv: Har vi ikke alle et sted i oss der noe uavsluttet ligger og venter? Noe vi innbilder oss vil være det samme dersom vi på nytt skulle konfronteres med det? Minner kan imidlertid være lumske, for hukommelsen er ikke som en skuff der man kan hente helt intakte fakta frem fra fortiden. Vi har gjerne tatt vare på det vi vil huske, og så har tiden finpusset på dette.
Acimans introduksjon åpner teksten. Dette gir en god inngang til lesning av selve novellen.
Selve novellen – forbudt kjærlighet og ni års mellomrom
I utgangspunktet er dette en historie om forbudt kjærlighet. En ung mann forelsker seg i en gift kvinne. Forholdet deres er intenst, hemmelig, nesten skjermet fra verden. Så kommer atskillelsen. Først som noe midlertidig, noe som kan repareres. De skal møtes igjen.
Men det går ni år. Og ni år er ikke en pause. Det er et helt liv.
Når de møtes igjen, er det med alt dette mellom seg. Ludwig bærer på et håp. Kanskje mer enn håp, en forestilling. Han har levd med denne kjærligheten som noe uavsluttet. For ham er den ikke avsluttet, bare utsatt. En kjærlighet satt på vent, og som kunne plukkes opp – ren og ubesudlet – bare de fikk se hverandre igjen …
Hun har også båret den med seg, men på en annen måte. Det er dette som gjør teksten så utfordrende å lese. Han vil tilbake. Hun vet at de ikke uten videre kan gå tilbake.
Det er en scene i hotellrommet som nesten er fysisk smertefull. Den dobbeltsengen som står der, blir ikke et løfte, men en påminnelse om hvor langt de har glidd fra hverandre. Det som en gang var naturlig, er nå anstrengt. Ikke fordi følelsene nødvendigvis er borte, men fordi de ikke lenger finnes i samme form. To mennesker, en gang intenst forelsket i hverandre – men ikke lenger slik de var.
Zweig er nådeløs i denne erkjennelsen: Det er ikke nok å ha elsket. Det er ikke nok å lengte. Tiden har gjort sitt arbeid, enten vi vil eller ikke.
Og så ligger det noe annet der også, nemlig historien. Krigen. Massene. Den politiske uroen som bryter inn i det private. Det er ikke tilfeldig. Det er som om Zweig vil minne oss om at ingen kjærlighet lever i et vakuum. Den må få næring også. Livene våre formes av krefter som ikke spør oss om lov.
Når Ludwig forsøker å hente frem fortiden, blir det gradvis tydelig at det han egentlig søker, ikke finnes lenger. Han vil gjenopplive et øyeblikk. Men øyeblikk kan ikke reproduseres. De kan bare huskes.
Og det er kanskje det mest smertefulle ved hele novellen: Ikke at de ikke elsker hverandre, men at kjærligheten ikke lenger har et rom å leve i.
Anthea Bells etterord – teksten i sin historiske og språklige sammenheng
Etterordet til oversetter Anthea Bell gir novellen en annen dybde. Hun går grundig inn i tekstens publiseringshistorie, i når den ble skrevet, og i det intellektuelle klimaet rundt Zweig. Hun plasserer teksten i en tid preget av krig, ideologier og kulturell oppløsning. Denne konteksten gjør lesningen av novellen enda mer interessant.
For det er lett å lese denne novellen som en ren kjærlighetshistorie. Men Bell minner oss om at dette også er en tekst skrevet av en forfatter som levde i eksil, som opplevde bokbrenninger, og som til slutt tok sitt eget liv. Når vi vet dette, får fortellingen om det uopprettelige en annen klang.
Jeg setter også pris på at hun tar språket på alvor. Hun forklarer begreper, hun kommenterer Verlaine-sitatet – disse to “spectres” som leter etter fortiden. Det er ikke en tilfeldig referanse. Det er selve bildet på Ludwig og kvinnen: to skikkelser som vandrer gjennom noe som en gang var levende.
Det som sitter igjen hos meg, er at forfatteren advarer mot nostalgi.
Ludwig vil så gjerne tro at kjærligheten kan fryses ned og tas frem igjen. Han insisterer nesten på det. Og her blir han både rørende og problematisk. For det ligger også noe krevende i hans lengsel. Et krav om at hun skal være den samme som før. Hun er jo ikke det. At hun forstår dette, tilfører hele situasjonen en ansvarlighet som er helt nødvendig for å forhindre begges fall.
Hun forstår at et ja ikke bare handler om følelser, men om konsekvenser. Om liv som allerede er levd. Om ansvar. Hun står i det vanskelige, der han klamrer seg til det som var.
For meg handler denne novellen om noe mer enn kjærlighet. Den handler om forholdet mellom minne og virkelighet. Vi kan bære på minner som føles sterkere enn nåtiden. Men det betyr ikke at de kan overta nåtiden.
Noen kjærligheter er sanne og likevel umulige.
Og kanskje er det nettopp det Zweig viser oss med en slik presisjon: Fortiden kan være levende i oss, men den kan ikke bli fremtid bare fordi vi ønsker det.
Det er en stille og nådeløs innsikt, fylt av klokskap og modenhet.
Det er i seg selv tankevekkende at «Journey into the Past» ble liggende upublisert i flere tiår. Teksten er skrevet på 1920-tallet, men ble først utgitt lenge etter Zweigs død.
Opprinnelig skrevet: trolig i 1924
Utgitt: 1987
Originaltittel: Reise in die Vergangenheit
Utgitt på engelsk: 2008
Engelsk tittel: Journey into the Past
Forlag: Pushkin Press
Oversetter: Anthea Bell
Antall sider: 84 (pluss introduksjon og etterord)
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
