En datters forsøk på å forstå sin mor
Det er noe urovekkende over denne boka allerede fra første side. Hilde Charlotte Blomberg (f. 1970) skriver om forholdet til sin egen mor, og det hun skriver er svært brutalt. Det handler om en mor som engasjerte seg voldsomt utad og som betydde mye for alle andre – unntatt sin egen datter.
Moren, Wenche Blomberg (1943 – 2023), var på mange måter et menneske som levde stort. Hun hadde en imponerende bakgrunn. Utdannet kriminolog, bibliotekar, forfatter av både barnebøker og faglitteratur, og med et sterkt engasjement for psykiatriens historie og for mennesker som har blitt skjøvet ut av fellesskapet. I tillegg var hun i mange år politisk aktiv i ml-bevegelsen. Hun var synlig og aktiv, og hun hadde noe hun trodde på. Det er lett å forstå at hun gjorde inntrykk på omgivelsene.
Men det er ikke dette bildet datteren forsøker å korrigere. Hun forsøker snarere å komme nær det som ikke var synlig utenfra, nemlig forholdet mellom moren og henne selv.
Det hun skriver frem er et liv levd på siden av det stabile. En barndom der hun tidlig måtte forholde seg til en mor som slet psykisk, og som derfor ikke klarte å være trygg og forutsigbar. Moren kunne være intens, nær og til stede i øyeblikket, for så brått å falle ut, bli oppfarende, sint og utilgjengelig. Denne vekslingen mellom det trygge og det utrygge satte seg i barnet. Hun lærte seg tidlig nødvendigheten av å lese rommet, tolke stemninger og tilpasse seg for å unngå det uforutsigbare. Det var en form for årvåkenhet som ikke slapp taket. Hun kunne aldri slappe av og føle seg trygg.
Til slutt ble situasjonen så ustabil at hun måtte flyttes ut av hjemmet. Hun ble plassert på barnehjem. Ikke som følge av én enkeltstående hendelse, men som en konsekvens av en uholdbar omsorgssituasjon. Det er slående hvordan dette beskrives. Ikke med store ord, men med en nøkternhet som gjør det hele enda sterkere. Hverdagen på barnehjemmet var preget av mange barn, et skiftende antall voksne og lite individuell oppfølging. Hun ble tatt hånd om, men ble ikke sett. Hun var der, men uten å være en som noen holdt fast ved. Det er nettopp dette som blir stående: fraværet av tilhørighet.
Som voksen vender hun tilbake til dette, men ikke med en fullstendig eller ferdig fortelling. Hun er usikker på hva hun egentlig husker. Hun spør seg selv om minnene er hennes egne, eller om de er blitt formet av det hun senere har fått vite. Denne usikkerheten gjør noe med teksten. Den blir mindre skråsikker og mer åpen.
Det er også derfor hun oppsøker arkivene etter morens død. Hun setter seg på Nasjonalbiblioteket og leser seg gjennom det som er etterlatt: dagbøker, brev og notater. Det er et ensomt arbeid. Hun blar, leser og stanser opp. Noe gjenkjenner hun, annet ikke. Det som trer frem, er ikke én historie, men flere som strengt tatt ikke passer helt sammen.
Gjennom dette arbeidet endrer også blikket på moren seg. Hun ser tydeligere hvor mye moren selv må ha strevd. Ikke bare i voksenlivet, men helt fra begynnelsen da hun ble rådet til å ta abort. Som datter får et annet bilde av moren, et som er mer sammensatt og komplekst. Samtidig er det ikke slik at dette visker ut det hun selv har erfart. Det gir økt forståelse, men ikke nødvendigvis den lindringen hun kunne ha trengt.
Morens politiske engasjement er hele tiden til stede som en bakgrunn for oppveksten til forfatteren. Moren var en del av ml-bevegelsen, og dette preget også hjemmet. Ideene var ikke noe som eksisterte på siden av det vanlige livet. De var derimot en sterk del av det. For et barn ble det vanskelig å skille mellom hva som var ren overbevisning og hva som var et ubestridelig krav. Hun beskriver hvordan dette kunne legge føringer, ikke bare for hva man kunne mene, men også for hvordan man skulle være.
Samtidig er det noe annet som går igjen i teksten, og det er hvordan dette ikke bare blir stående som en historie om moren. Det setter seg i henne selv. Hun skriver frem egne sammenbrudd, en kropp som reagerer, en uro som ikke lar seg forklare enkelt. Det hun leser i arkivene, er ikke noe som ligger bak henne. Det virker fortsatt.
Tittelen peker i en litt annen retning enn man kanskje først tror. Den er hentet fra en annen roman om et vanskelig mor–datter-forhold (Kirsten Thorups selvbiografiske roman «Erindring om kjærlighet«), og fungerer nesten som en gjenklang av denne. Den rommer en uro, en dragning mot det som bryter, det som ikke lar seg kontrollere. Det er en formulering som ikke gir ro, men som åpner.
Forsidebildet på boka gjør noe av det samme. Vi ser et fotografi av moren, men ansiktet er ikke tilgjengelig. Det er der, men samtidig skjult. Det er et enkelt grep, men det treffer sterkt. Slik blir også moren stående i teksten. Hun er til stede, men lar seg ikke fullt ut forstå.
Det som gjør boka sterk, er at den ikke forsøker å samle dette til én forklaring. Den insisterer på at et liv kan være sammensatt på en måte som ikke lar seg oppsummere i ettertid. Den gir oss ikke en konklusjon, men forsøker å nærme seg noe som ikke helt lar seg gripe.
Denne boka gjorde et sterkt inntrykk på meg!
Utgitt: 2026
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 186
Jeg har lånt boka på biblioteket
