Mennesker som forsøker å holde seg oppe
Det er godt over tretti år siden jeg sist leste Kjell Askildsens novellesamling «Et stort øde landskap«. Mitt eget eksemplar kjøpte jeg i 1992, og bare det å finne frem boka igjen gjorde noe med meg. De gulnede sidene. Det gamle, slitte omslaget, som tegn på at boka har vært med på en del flytteprosesser. Følelsen av å åpne en bok man en gang leste som et ganske ungt menneske, og så oppdage at man leser den helt annerledes nå.
For dette er noveller jeg opplever annerledes nå enn da jeg var ung. Den gangen så jeg først og fremst mørket og stillheten i tekstene. Nå ser jeg også sårheten, frykten og alle forsøkene disse menneskene gjør på å holde seg oppe. Kanskje er det nettopp slike bøker som forandrer seg sammen med oss etter hvert som vi lever litt mer selv.
Kjell Askildsen (1929–2021) regnes i dag som en av våre aller viktigste novelleforfattere. Han skrev lite og konsentrert, men få norske forfattere har vel vært bedre til å skrive frem det som ligger under menneskers samtaler og handlinger. Hos Askildsen er det ofte pausene, unnvikelsene og det som ikke blir sagt som betyr mest. Mange har sammenlignet ham med Hemingway og Raymond Carver, men samtidig er dette veldig norske tekster. Nakne kjøkken. Kaffe. Stillhet. Mennesker som forsøker å holde en samtale i gang uten egentlig å vite hvordan de skal nå frem til hverandre.
Det slår meg hvor lite som egentlig «skjer» i disse novellene, og samtidig hvor mye som foregår under overflaten. Folk sitter ved kjøkkenbord, drikker kaffe eller alkohol, går litt rundt i et hus eller en hage, besøker hverandre og forsøker å småsnakke. Men under de enkle replikkene ligger det ofte fortvilelse, skam, ensomhet eller frykt.
I «Spikeren i kirsebærtreet» ligger gamle konflikter og skyldfølelse og dirrer under hele teksten. I «Jokeren» følger vi et menneske som gradvis mister grepet, både om virkeligheten og om seg selv. Og i tittelnovellen «Et stort, øde landskap» er det nesten som om hele virkeligheten glir ut for fortelleren. Han forsøker å forstå blikkene, reaksjonene og det som blir sagt rundt ham, men ingenting føles helt sikkert.
Det er nettopp denne usikkerheten Askildsen er så god til å skrive frem. Mange av karakterene virker redde for å bli avslørt; som svake, mislykkede eller uten betydning. Flere prøver å holde fast ved en slags verdighet, selv når livet rundt dem holder på å rakne. Kanskje er det også derfor de holder så mye tilbake.
For det er mye lengsel etter nærhet i disse novellene. Men også en sterk frykt for nærhet. Karakterene søker mot hverandre, for så å trekke seg unna igjen nesten med en gang. De vil bli sett, men ikke gjennomskuet. De vil ha omsorg, men ikke virke hjelpeløse.
Ensomheten ligger tungt over hele novellesamlingen. Ikke den dramatiske ensomheten, men den stille og hverdagslige. Mennesker som lever tett på hverandre uten egentlig å nå inn til hverandre. Flere av dem virker nesten fremmede også for seg selv.
Likevel finnes det små glimt av varme her. Et menneske som setter frem kaffe. En hånd på en skulder. Noen som forsøker å hjelpe. Men også disse øyeblikkene er preget av uro og usikkerhet. Ingen vet helt hvordan de skal være nær hverandre.
Fortellerstilen er umiskjennelig Askildsen. Korte, presise setninger. Ingen lange forklaringer. Ingen som setter seg ned og analyserer følelsene sine høyt. Likevel ligger det utrolig mye i tekstene hans. Jeg merker at jeg må lese langsomt for å få med meg alt som skjer mellom linjene. Leser man for fort, kan man nesten få inntrykk av at novellene er enkle og stillestående. Men under de tilsynelatende hverdagslige samtalene foregår det stadig små forskyvninger; skam, uro, makt, ensomhet, behovet for nærhet og frykten for å bli avvist. Det er nettopp i disse små bevegelsene Askildsen er så stor.
Det fascinerende er også hvordan flere av fortellerne virker å vakle litt i møte med virkeligheten. De forsøker å forstå det som skjer rundt dem, men får aldri helt tak i det. Derfor gransker de små detaljer, tonefall, pauser og blikk nesten desperat, som om de hele tiden leter etter tegn på hva andre egentlig tenker om dem. Mange virker redde for å ha misforstått alt.
Kanskje er det også derfor novellene fortsatt oppleves så sterke. Askildsen skriver om mennesker på en måte som gjør at man kjenner uroen deres fysisk; skammen, ensomheten og behovet for å bli sett. Samtidig finnes det en varsomhet i blikket hans. Han gjør aldri narr av menneskene sine, selv når de oppfører seg klønete, smålig eller desperat. Han lar dem få beholde verdigheten sin.
«Et stort øde landskap» er en stillferdig bok, men det er nettopp derfor den treffer så sterkt. Den viser oss mennesker som famler etter kontakt, verdighet og mening, og som ofte ikke finner ordene de trenger for å nå frem til hverandre.
Et fint gjensyn med Kjell Askildsen, dette!
Utgitt: 1991
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 89
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
