Når en sommerfuglforsker får en forfatter på besøk

Jeg trodde ikke en roman om en ungarsk sommerfuglforsker skulle få meg til å tenke så mye på vennskap. Men det er nettopp det «Den ungarske nasjonens sikkerhet. På jakt etter dagsommerfugler» gjorde. Den handler om hva det betyr å bli sett av et annet menneske, og om hvor vondt det kan være å begynne å tvile på hvorfor den andre ser på deg.

László Krasznahorkai er en ungarsk forfatter, født i 1954, og fikk Nobelprisen i litteratur i 2025. Han er kjent for lange setninger og for bøker som gjerne stiller store spørsmål om tilværelsen. Denne romanen er oversatt til norsk av Ove Lund. www.nobelprizemuseum.se Nobelkomiteen begrunnen prisen med følgende: ”för hans visionära och kraftfulla författarskap som mitt i undergångens fasa upprätthåller tron på konstens möjligheter”. Dette er den første boka jeg leser av forfatteren. Jeg valgte nettopp denne som inngang til hans forfatterskap fordi boka er en tynn liten flis.

I sentrum for romanen står András Papp, kalt Bandi. Han arbeider ved Naturhistorisk museum i Budapest og har viet livet sitt til sommerfuglene. Han kan fortelle om arter, larver og pupper med en presisjon som gjør at jeg også begynner å legge merke til dem. Samtidig er han en mann som lever et liv i ensomhet, og som ikke alltid vet hvordan han skal forstå andre mennesker.

En dag blir han kontaktet av en forfatter som heter László Krasznahorkai. Forfatteren plages av spørsmål om livet og håper at Bandi, som kjenner naturen så godt, kan hjelpe ham. De møtes på museet, fortsetter å snakke sammen og drar etter hvert ut for å lete etter sommerfugler. Det er ikke slik at den ene spør og den andre bare svarer. Forfatteren tenker høyt, avbryter seg selv og kommer med stadig nye spørsmål. Bandi forsøker å forklare det han faktisk vet. Jeg likte særlig at han ikke later som om kunnskap om sommerfugler automatisk gir ham svaret på meningen med livet.

Etter hvert begynner Bandi å håpe at han har fått en venn. Det gjorde inntrykk på meg, kanskje fordi boka allerede har vist hvor utsatt han kan være blant andre mennesker. Han blir blant annet slått ned på en buss og senere utsatt for et innbrudd. Krasznahorkais interesse for ham som menneske betyr derfor mye for ham. Han lytter til Bandi, ringer ham og vil være sammen med ham. Når de er ute på tur, deler Bandi ikke bare fagkunnskapen sin, men noe han virkelig brenner for.

Så begynner han å tvile. Hva om forfatteren egentlig har oppsøkt ham fordi han ser en god romanfigur? Hva om Bandi tror at de bygger et vennskap, mens Krasznahorkai samler stoff til en bok? Forfatteren sier at det ikke er det han gjør. Likevel skjønner jeg godt at Bandi ikke uten videre kan legge mistanken fra seg. Og vi som leser, sitter jo med en bok om nettopp disse møtene i hendene. Det er et grep jeg synes er både litt komisk og ubehagelig.

Historien skrives i tredje person, men fortelleren opptrer som allvitende i den forstand at vi kommer tett inn på tankene til begge mennene. Det gjør at vi kan forstå Bandis håp og uro, samtidig som vi får innblikk i hvordan forfatterens tanker stadig løper videre. Noe som begynner som et enkelt spørsmål, kan ende i en lang utlegning om livets opprinnelse, tilfeldigheter eller en sigar. Jeg måtte noen ganger smile av hvor omstendelig sommerfuglforskeren er. Boka har også en tørr humor i skildringen av museumsledelsens høytidelige snakk om nasjonen, fordi dette passer svært dårlig med Bandis konkrete arbeid med levende insekter.

At en av romanfigurene har samme navn som forfatteren, betyr ikke at dette er en selvbiografi. På bokas nest siste side står det uttrykkelig at personene og hendelsene er oppdiktet. Likevel bruker Krasznahorkai navnet sitt til å gjøre oss lesere usikker på forholdet mellom den som skriver og den som blir skrevet om. Det er Bandis frykt som får dette til å bety noe. Han vil gjerne være noens venn, men ikke bare være interessant materiale for en roman.

Og så er det språket. Her må jeg innrømme at de svært lange setningene og mangelen på hyppige punktum ikke er helt min favoritt. Jeg kom riktignok forbausende fort inn i leserytmen, og jeg så hvordan setningene lot en tanke bygge seg opp, skifte retning og ta med seg stadig mer. Likevel forstår jeg ikke helt greia med å droppe så mange punktum. Jeg kjenner ikke at akkurat dét nødvendigvis gjør romanen bedre eller gir den større litterær kvalitet. Når boka likevel treffer meg, er det først og fremst fordi den får meg til å bry meg om Bandi og lure på hva som egentlig foregår mellom de to mennene.

For meg griper romanen dypest sett fatt i hvor vanskelig det er å kjenne et annet menneskes hensikter. Bandi kan undersøke en sommerfugl nøye og vite mye om den. Med Krasznahorkai er det annerledes. Bandi må stole på det forfatteren sier, samtidig som han merker at ordene ikke gir ham full sikkerhet. Den uroen blir værende i boka helt til slutt. Det er også den jeg satt igjen med etter at jeg hadde lest ferdig.

Utgitt på ungarsk: 2025
Originaltittel: A magyar nemzet biztonsága. Vadászat pillangóra
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Ove Lund
Antall sider: 190

Jeg har lånt boka på biblioteket