Reiser, kjærlighet og gode bortforklaringer

Finn Iunker, født i 1969, er dramatiker, prosaforfatter og litteraturforsker. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med «The Answering Machine» i 1994 og debuterte som prosaforfatter med «Ventiler» året etter. I 2006 mottok han Ibsenprisen, og samme år utkom «Fortellinger». Han har også skrevet en doktoravhandling om Bertolt Brecht. Både teaterarbeidet og interessen for hvordan historier blir til, setter sitt preg på denne samlingen.

I de tre fortellingene følger vi en ung mann på reiser, inn og ut av kjærlighetsforhold og gjennom skiftende forestillinger om hva han skal bruke livet sitt til. Han er opptatt av å være fri, men hva skal han egentlig bruke friheten til? Det virker han mindre sikker på. Og det er ikke alltid samsvar mellom det han mener om seg selv, og det han faktisk gjør.

I «Sommer på Færøyene» befinner fortelleren seg i Fuglafjørður sommeren 1989. Han arbeider på fiskefabrikken Har-Frost og bor sammen med svenske Pär i en utrangert frysecontainer. Dette er en betydelig forbedring fra teltet de først forsøker å bo i, og som stadig blåser av gårde. Selv denne nokså primitive tilværelsen har sine gleder.

Jeg synes skildringen av fabrikkarbeidet er noe av det fineste i fortellingen. Iunker beskriver maskinene, bevegelsene og samspillet mellom arbeiderne så konkret at vi forstår hvordan de finner en rytme sammen. De konkurrerer, erter hverandre og regulerer tempoet for å få et visst herredømme over arbeidsdagen. Når ledelsen vil effektivisere, har arbeiderne sine egne måter å svare på. Det er morsomt å lese, og lett å forstå at arbeidet kan gi en tilfredsstillelse man kanskje ikke umiddelbart forbinder med en fiskefabrikk.

Fortellingen åpner med at folk blir overrasket over å se fortelleren i live. Etter en fuktig kveld har det gått rykter om at han er død. Først senere får vi vite hva som har skjedd. Vi får også vite at han har vendt tilbake til Færøyene på grunn av en jente. Det som begynner som en nokså fornøyelig skildring av fabrikkarbeid og kameratskap, ender med beruselse, sjalusi og et våpen. Underveis ble jeg sittende og lure på hvor galt dette kunne ende.

«Hengende nominativ» følger fortelleren over flere år. Som tenåring har han lest Étienne de La Boétie og bestemt seg for å bli en fri borger. Friheten blir nærmest en plikt, noe han stadig må bevise at han har beholdt. Da han i fylla sier at han skal gifte seg med kjæresten Marit, opplever han neste morgen at fremtiden er i ferd med å lukke seg. Han reiser til New Zealand.

Derfra går ferden videre gjennom nye bekjentskaper, kjærlighetsforhold og arbeidsplasser. Når han vender hjem, oppdager han at livet til dem han har forlatt, har gått videre. Han har mange forklaringer på hvorfor han gjør som han gjør. Ikke alle er like overbevisende, særlig når vi ser hva valgene hans betyr for andre.

Oppholdet på et sykehus i Stockholm gjør særlig inntrykk. Her arbeider han med alvorlig syke pasienter, og skildringen av hierarkiet mellom leger, sykepleiere og hjelpepleiere er skarp. I en scene diskuterer legene hva som kan være galt med en pasient, mens en hjelpepleier ganske enkelt spør henne og hjelper henne til å ligge bedre. Mens legene diskuterer, er det altså hjelpepleieren som finner ut hva pasienten faktisk trenger. Den scenen sier sitt.

Senere kommer teaterarbeid og en gjesteforelesning inn i historien. Fortelleren skal snakke til skoleelever om sine erfaringer, men strever med å gjøre livet sitt til en sammenhengende og oppbyggelig fortelling. Det synes jeg er godt observert. I ettertid kan vi fremstille livet som en rekke bevisste valg. Mens vi står i det, er det gjerne tilfeldigheter, forelskelser og behovet for å komme seg unna som bestemmer retningen. Foredraget får dessuten en avslutning som er verdt å sitere:

«Vel, sånn er det. Hele forretningsideen er min egen, og jeg må si at jeg finner den ganske genial. Haken er at jeg er en slags hore. Det er i hvert fall det jeg ofte blir kalt, og det er slett ikke hyggelig. Men jeg har i det minste skapt min egen arbeidsplass, og jeg skatter til Norge. Er det noen spørsmål?

Det er det heldigvis ikke.

Elevene som var blitt igjen, ga meg høflig applaus.

Så gikk også de.» (side 59–60)

Tittelen «Hengende nominativ» trenger kanskje en forklaring. Nominativ er den grammatiske formen som vanligvis brukes om subjektet i en setning. Når nominativet er «hengende», blir et ledd stående uten grammatisk tilknytning til resten av setningen. Jeg synes dette er et treffende bilde på fortelleren. Han ønsker å være fri og ubundet, men strever samtidig med å finne sin plass og få livet til å henge sammen.

I «Vinterhale» reiser fortelleren til Egypt i desember 1992. Han har vært gjennom en eksamen i logikk og vil bort fra den norske jula. Planen er å hvile, lese litt og gjøre minst mulig. Den holder ikke lenge. Han må dele hotellrom med Halvdan, som har en fortid som narkolanger, og blir også kjent med Kai. Alkohol, rusmidler, utflukter og nye innfall tar snart over dagene.

Etter hvert møter han Marianne, mens han har kjæresten Hege hjemme i Norge. Han er flinkere til å forklare situasjonen for seg selv enn til å være tydelig overfor dem. Egypt får han heller ikke alltid med seg så mye av. Han er ofte sliten, beruset eller redd, og det han ikke forstår, fyller han gjerne ut med egne forestillinger. Dette får et voldsomt utslag når en uskyldig henvendelse på en kafé får ham til å flykte gjennom gatene.

Mot slutten forteller han hvordan han har brukt og bearbeidet notatene fra reisen. Han har forsøkt å ordne hendelsene, utvidet enkelte episoder og strevd med å avgjøre hva historien egentlig skal handle om. Det som opptok ham mest mens han var i Egypt, er ikke nødvendigvis det han senere mener er viktigst å fortelle.

Jeg leser de tre fortellingene som ulike deler av samme manns liv. Tidsangivelsene, miljøene og den gjenkjennelige stemmen gjør det naturlig å se dem i sammenheng, selv om boka ikke er bygd opp som en roman. Om fortelleren egentlig er Iunkers alterego, er vanskeligere å slå fast. Teaterarbeidet og de konkrete stedene og tidspunktene gir teksten et selvbiografisk preg, men jeg ville ikke uten videre satt likhetstegn mellom fortelleren og forfatteren. Boka viser selv hvordan erfaringer blir valgt ut og bearbeidet.

Jeg liker særlig måten fortelleren avslører seg selv på. Han kan være skarpsynt når han betrakter andre, og påfallende blind når det gjelder ham selv. Likevel forteller han nok til at vi kan trekke andre slutninger enn dem han selv trekker. Mye av humoren ligger nettopp her. Han kan også være svært høytidelig på egne vegne, før en praktisk detalj eller en reaksjon fra andre gjør det vanskelig å ta ham fullt så alvorlig. Samtidig er flere av situasjonene både vonde og farlige. Det er ikke alltid behagelig å le.

Setningene kan være lange og fulle av innskudd, men ordvalget er konkret og ofte muntlig. Fortelleren gjør avstikkere, korrigerer seg selv og kommer tilbake til ting han allerede har fortalt. Det gir inntrykk av at han tenker mens han snakker. Samtidig holder Iunker tilbake opplysninger som får oss til å revurdere det vi har lest. Ryktet om fortellerens død i den første fortellingen er et godt eksempel. Vi må lese videre for å forstå hvordan det har oppstått.

For meg handler samlingen særlig om frihet og ansvar. Fortelleren vil gjerne holde mulighetene åpne, men andre mennesker må leve med følgene av at han reiser videre. Han blir heller ikke nødvendigvis klokere av alle reisene sine. «Fortellinger» er en velskrevet og morsom bok. Den fikk meg også til å tenke på hvor selektive vi kan være når vi forteller om oss selv, og hvor lett det er å gi egne valg en sammenheng de kanskje aldri hadde.

Utgitt første gang av Cappelen: 2006
Utgitt av Kolon forlag: 2015 (mitt eksemplar)
Antall sider: 126

Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget.