Anmeldelse av «Techbros – Og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon» av Ishita Barua (2026)

Hvem skal bestemme over Europas teknologiske fremtid?

Ishita Barua er lege, økonom, KI-forsker og gründer innen helseteknologi. Hun har doktorgrad i kunstig intelligens innen medisin, har vært gjesteforsker ved Harvard og mottok H.M. Kongens gullmedalje for forskningen sin i 2024. Hun har tidligere skrevet «Kunstig intelligens redder liv«. I «Techbros. Og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon» undersøker hun hvorfor Europa ikke lykkes like godt som USA og Kina med å utvikle nye teknologiselskaper. Og hva vi risikerer dersom dette fortsetter.

Tittelen kan gi inntrykk av at boka først og fremst handler om Elon Musk, Sam Altman og andre mektige menn i teknologibransjen. De får også sin plass. Men det viktigste spørsmålet er hvordan Europa skal klare å utvikle ny teknologi og samtidig beholde kontrollen over samfunnsutviklingen. Hvordan får vi mer av den amerikanske gjennomføringskraften uten å overta maktkonsentrasjonen som følger med?

Barua bruker «techbros» om ambisiøse teknologigründere med stor tro på teknologiens muligheter. Betegnelsen er verken utelukkende negativ eller forbeholdt menn. Tekoligarkene er derimot de som gjennom formuer, eierskap og kontroll over infrastruktur får en makt som utfordrer demokratiet.

Fra forskningsartikkel til praktisk løsning

Under et forskningsopphold i Boston fikk Barua en idé til en app som kunne forenkle håndteringen av sensitive personopplysninger. En amerikansk kollega begynte straks å foreslå finansiering, utvikling av en prototype og kontakter som kunne hjelpe henne videre. Norske forskningskolleger mente ideen hørtes ut som grunnlag for en forskningsartikkel. Denne lille historien sier mye om det boka handler om.

Europa mangler ikke nødvendigvis kunnskap eller ideer. Problemet er å få dem videre. En artikkel, en vellykket studie eller en lovende prototype er bare begynnelsen. Noen må finansiere utviklingen, finne kunder og sørge for at løsningen faktisk blir brukt. Dette kjenner Barua fra helsevesenet. KI-verktøy kan gi gode resultater i en studie, men bli lagt bort når prosjektet avsluttes. Forskere belønnes for publisering, mens arbeidet med å endre praksis får mindre oppmerksomhet. Regelverk tolkes dessuten forskjellig fra sykehus til sykehus.

Historien om DeepMind viser hva dette kan bety i større målestokk. Grunnleggeren Demis Hassabis ville utvikle kunstig intelligens som kunne lære på tvers av oppgaver. Europeiske investorer ville vite hva han skulle selge, og når inntektene ville komme. I Silicon Valley fant han større interesse for selve ambisjonen. DeepMind ble etablert i London, men senere kjøpt av Google. Selskapet utviklet blant annet AlphaFold, som fikk stor betydning for forståelsen av proteiners struktur og dermed også for medisinsk forskning. Talentene og kunnskapen fantes i Europa. Eierskapet og finansieringen ble amerikansk.

Hvem tar risikoen?

Barua utfordrer forestillingen om at amerikansk teknologiutvikling først og fremst skyldes private gründere som får arbeide uten offentlig innblanding.

Forskningsorganisasjonen DARPA, opprettet etter Sovjetunionens oppskyting av Sputnik, har bidratt til teknologi med omfattende sivil betydning. Arbeidsmåten er interessant: Kompetente prosjektledere får stor frihet, utfordringene er ambisiøse, og man aksepterer at mange forsøk vil mislykkes. Utviklingen av selvkjørende biler er et eksempel. Ingen fullførte DARPAs første konkurranse. Året etter kom flere lag i mål. Men det tok mange år før teknologien kunne brukes i en kommersiell drosjetjeneste. Offentlig forskning, privat kapital og tålmodighet var nødvendig.

Hva skjer med oss når maskinene overtar?

Boka handler også om hvordan teknologien påvirker menneskene som bruker den. Gjennomgangen av Air France-ulykken i 2009 er særlig sterk. Da automatiseringen sviktet, klarte ikke pilotene å forstå situasjonen og handle riktig. Systemene som vanligvis beskyttet flyet, var ikke lenger tilgjengelige.

Barua trekker paralleller til KI i medisin og tekstproduksjon. Vi kan prestere bedre med teknologisk støtte, samtidig som vår selvstendige kompetanse svekkes. Det er forskjell på å få løst en oppgave og å lære å løse den. Dette er særlig viktig når unge mennesker tar verktøyene i bruk før de har fått kunnskapen som trengs for å vurdere svarene.

Nevroteknologi tar spørsmålene enda lenger. Hjerne–datamaskin-grensesnitt kan gjøre det mulig for mennesker med alvorlige lammelser å kommunisere og styre teknisk utstyr med tankene. Mulighetene er fantastiske. Samtidig registrerer teknologien informasjon fra det vi hittil har betraktet som vårt aller mest private. Hvem får tilgang til denne informasjonen? Hva kan den brukes til? Og hvordan sikrer vi at mennesker beholder kontrollen? Barua viser hvordan teknologiens muligheter og risikoer henger sammen med hvem som eier den, og hvilke interesser utviklingen styres av.

Hvorfor lykkes ikke Europa bedre?

Etter min oppfatning viser boka at det ikke finnes én forklaring. Kapital, organisering, regelverk og kultur virker sammen.

Europa har sterke universiteter og forskningsmiljøer, men en svakere forbindelse mellom forskning og selskaper som kan vokse internasjonalt. Det er for lite langsiktig kapital som tåler stor usikkerhet. Et lovende selskap kan få hjelp til å starte, men ikke nødvendigvis til å bli stort. Det europeiske markedet er dessuten mindre samlet enn det ser ut til. Ulike nasjonale regler, godkjenningsordninger og administrative krav gjør det krevende å utvikle virksomheten på tvers av landegrenser. En amerikansk bedrift har et stort hjemmemarked å vokse i. En europeisk bedrift møter langt flere overganger underveis.

Både USA og Kina har dessuten brukt staten aktivt, om enn på svært forskjellige måter. USA har kombinert offentlig forskning, innkjøp og sikkerhetspolitiske satsinger med private kapitalmarkeder. Kina har brukt langsiktige industripolitiske prioriteringer, finansiering og et stort hjemmemarked. Europa har i større grad måttet samordne mange land som ikke alltid trekker i samme retning.

Jeg synes likevel det blir for enkelt å forklare Europas etterslep med at vi regulerer for mye. Barua viser selv hvordan gode godkjenningsordninger kan gjøre innovasjon både raskere og tryggere. Regler om personvern, sikkerhet og likebehandling er heller ikke tilfeldige hindringer. De beskytter verdier vi har gode grunner til å holde fast ved.

Det vesentlige spørsmålet er derfor hvilke regler som beskytter mennesker, hvilke som bare gjør arbeidet unødvendig tungvint og hvordan de praktiseres. Vi trenger også å skille mellom å stille krav til et produkt som skal brukes av mennesker, og å kreve at et forskningsprosjekt på forhånd skal kunne dokumentere hva det vil oppdage. Her treffer Barua etter min mening noe viktig. Vi kan vanskelig be om banebrytende forskning og samtidig kreve full forutsigbarhet. Dersom det tryggeste alltid er å videreføre det etablerte, får vi også mer av det etablerte.

Samtidig ville jeg vært varsom med å gjøre norsk konformitet til en hovedforklaring. Vilje til å tenke annerledes hjelper lite uten finansiering, samarbeidspartnere og kunder. Vi må gjøre det praktisk mulig å lykkes med en ny idé, ikke bare oppfordre mennesker til å være modigere.

Derfor haster det nå

Det er først når innovasjon ses i sammenheng med sikkerhet og selvstendighet, at alvoret blir helt tydelig. I en verden med høye tollmurer, eksportrestriksjoner og mer uforutsigbare forhold mellom stormaktene, er det risikabelt å gjøre seg avhengig av at andre alltid vil levere det vi trenger. Det gjelder energi og legemidler, men også databrikker, skytjenester, programvare og KI-modeller. Europakommisjonen beskriver nå nettopp slik teknologisk avhengighet som en strategisk sårbarhet i en verden der forsyningskjeder i økende grad brukes som maktmidler.

Dette betyr ikke at Europa bør forsøke å produsere alt selv. Internasjonalt samarbeid er nødvendig. Men det er forskjell på samarbeid mellom parter som har alternativer, og et avhengighetsforhold der den ene parten kontrollerer noe den andre ikke kan klare seg uten. Dersom sykehus, offentlig forvaltning og næringsliv er bygget rundt tjenester vi vanskelig kan erstatte, blir leverandørvalgene også politiske valg. Vilkårene kan endres. Tilgangen kan begrenses. Prisene kan øke. Og selv uten at noen faktisk griper inn, kan selve muligheten for inngrep påvirke hvilke beslutninger vi tør å ta.

Risikoen for overvåking gjør dette enda mer alvorlig. Det er viktig å være presis: Utenlandsk eierskap er ikke i seg selv bevis for at opplysninger blir misbrukt. Men vi må vite hvem som har teknisk og rettslig adgang til dataene, hvilke myndigheter selskapet er underlagt, og hvilke muligheter vi har til å kontrollere bruken. Europeisk eierskap gir heller ingen automatisk garanti. Også våre egne selskaper trenger innsyn, tilsyn og klare grenser.

Baruas bok viser dessuten hvorfor produktivitetsvekst er nødvendig for å opprettholde velferden. Flere eldre og færre i arbeidsfør alder betyr at vi må få mer ut av ressursene vi har. Men effektivisering må vurderes ut fra hva den faktisk forbedrer. Et KI-verktøy som sparer tid, men svekker fagkompetanse eller gjør mennesker avhengige av en leverandør, kan ha kostnader som ikke kommer frem i det første regnestykket.

Det samme gjelder fordelingen av gevinstene. At en teknologi skaper store verdier, betyr ikke at verdiene automatisk kommer arbeidstakere, pasienter eller fellesskapet til gode. Vi trenger derfor en innovasjonspolitikk som både gjør nye virksomheter mulig og stiller spørsmål ved hvem som får makt, hvem som bærer risikoen, og hvem som sitter igjen med fortjenesten.

Det er dette som gjør Techbros til en bok om langt mer enn teknologi. For meg handler den til slutt om Europas evne til å opprettholde et samfunn der økonomisk utvikling, individuelle rettigheter og demokratisk kontroll kan virke sammen. Vi kan ikke sikre denne samfunnsmodellen bare ved å regulere teknologi andre utvikler. Vi må også ha kunnskapen, virksomhetene og infrastrukturen som gir oss reelle valgmuligheter. Samtidig kan ikke ønsket om å ta igjen USA og Kina bli en begrunnelse for å gi avkall på det vi ønsker å beskytte.

Europas oppgave er å gjøre det mulig å skape noe nytt, og samtidig sørge for at makten som følger med, kan kontrolleres. Hvis vi ikke lykkes med begge deler, kan vi bli stående med gode prinsipper på papiret og stadig mindre innflytelse over hvordan livene våre faktisk formes.

«Never let a good crisis go to waste», heter det i sitatet Barua bruker i avslutningskapitlet. Kanskje er det nettopp her Europas mulighet ligger nå. Når tollmurer, politisk uforutsigbarhet og teknologisk avhengighet får merkbare konsekvenser, blir det vanskeligere å fortsette som før. Vi har lenge visst at noe må gjøres. Nå ser vi tydeligere hva det kan koste å la være. En krise kan skape den forståelsen og viljen som må til for å gjennomføre endringer vi ellers skyver foran oss. Men da må erkjennelsen også følges av handling.

Utgitt: 2026
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 214

Jeg har lånt boka på biblioteket