Hvem skal stoppe makten når den setter seg over loven?
Hans Petter Graver (f. 1955) er professor i juss ved Universitetet i Oslo og har gjennom mange år forsket på hva som skjer med domstolene når rettsstaten utsettes for press. Han har skrevet en rekke juridiske fagbøker, men også bøker som henvender seg til et bredere publikum. Blant disse er «Pandemi og unntakstilstand«, «Tukthuslovene – sivil ulydighet og trusselen mot rettsstaten» og «Rett og anarki – en opprører i Høyesterett«. Spørsmål om makt, ansvar og juristers plikt til å stå imot går igjen i forfatterskapet hans.
Under pandemien var Graver en av dem som fikk oss til å stoppe opp og stille spørsmål ved myndighetenes fullmakter. Han gikk i bresjen for juristopprøret som bidro til at koronaloven ble vesentlig begrenset, og protesterte sammen med andre fagfolk mot forslaget om portforbud. Dette var viktige påminnelser i en tid da frykten for smitte gjorde oss villige til å akseptere svært inngripende tiltak. Også da måtte myndighetene kunne begrunne inngrepene, og noen måtte kontrollere om de faktisk var nødvendige.
I «Kampen om rettsstaten» tar Graver disse spørsmålene videre. USA under Trump står sentralt, men han trekker også inn utviklingen i Ungarn og Polen og situasjoner der vår egen rettsstat har vært under press. Dermed blir det vanskelig å slå seg til ro med at dette bare er noe som skjer andre steder.
I en rettsstat er også makthaverne bundet av loven. Uavhengige domstoler skal kunne stanse ulovlige inngrep og beskytte den enkelte mot staten, også når det gjelder mennesker flertallet misliker eller helst vil ha ut av landet. Det hjelper lite å ha rettigheter på papiret dersom myndighetene kan sette dem til side uten at noen griper inn. Vi skal kunne få prøvd saken vår, forsvare oss og stole på at en dom i vår favør faktisk blir fulgt.
At en president eller regjering har vunnet et valg, gir ingen fullmakt til å gjøre som de vil frem til neste valg. Heller ikke et flertall kan uten videre bestemme over mindretallets grunnleggende rettigheter. Demokratiet avhenger dessuten av hva som skjer mellom valgene. Opposisjonen må kunne organisere seg og arbeide fritt, pressen må kunne stille kritiske spørsmål og velgerne må få tilgang til informasjon som gjør dem i stand til å vurdere dem som styrer. Hvis makthaverne bruker perioden sin til å kneble kritikerne og endre spillereglene til egen fordel, kan neste valg fortsatt bli gjennomført uten at muligheten til å skifte dem ut er reell.
Graver åpner med Franz Kafkas «Prosessen», der Josef K. blir arrestert uten å få vite hva han er anklaget for. Det finnes både dommere, advokater og et omfattende rettsapparat, men han kommer ingen vei. Han får ikke vite hvilke regler som gjelder, hvem som har ansvaret eller hvordan han skal kunne forsvare seg.
Herfra trekker Graver forbindelsen til behandlingen av migranter i USA. Mennesker arresteres og flyttes mellom interneringssteder, uten at familie eller advokat nødvendigvis vet hvor de befinner seg. Andre sendes ut av landet før domstolene rekker å behandle sakene deres. Selv de som får medhold, kan oppleve at myndighetene finner nye begrunnelser for å holde dem fengslet eller sende dem videre. Saken om Kilmar Abrego Garcia er et eksempel på hvor vanskelig det blir å få rett når myndighetene ikke vil følge domstolenes avgjørelser. Da hjelper det lite at rettsapparatet formelt er på plass.
Graver viser hvordan Trump-administrasjonen forsøker å svekke kontrollen med presidentmakten. Bevilgninger vedtatt av Kongressen blir ikke fulgt opp, offentlige organer omorganiseres og ansatte erstattes med personer som er lojale mot presidenten. Universiteter trues med å miste finansiering, mens advokatfirmaer straffes for å ha ført saker mot Trump eller representert personer han vil ramme. Dommere som setter grenser, blir navngitt, hetset og beskyldt for å motarbeide folkets vilje.
Argumentet er at Trump må få gjennomføre politikken han er valgt på. Men et valgmandat fritar ham ikke fra å følge loven. Dommere og embetsverk har oppgaver som nettopp skal hindre at presidenten får gjøre som han vil. Når han fremstiller dem som fiender og hevder at han selv kan bestemme hvilke rettsavgjørelser han skal følge, angriper han selve maktfordelingen. Da forsøker han å gjøre seg til den som både utøver makten og avgjør hvor grensene for den går.
Graver bruker begrepet «dobbelstaten», som juristen Ernst Fraenkel utviklet i sin analyse av Nazi-Tyskland. Her kan lover og domstoler fungere som vanlig på mange områder, samtidig som makthaverne setter retten til side når den står i veien for dem. De fleste merker kanskje lite til dette i hverdagen. Men de som blir rammet, oppdager at rettighetene de trodde gjaldt alle, ikke beskytter dem.
Dette synes jeg er noe av det mest tankevekkende i boka. Vi forventer gjerne at overgangen til et autoritært styre skal være tydelig. Men domstolene trenger ikke å bli avviklet, og lovene kan fortsatt gjelde i de fleste saker. Dermed kan mye se normalt ut, selv om enkelte mennesker og grupper i praksis er blitt rettsløse. Så lenge vi ikke rammes selv, er det lett å overse hvor alvorlig utviklingen er.
I Ungarn og Polen har myndighetene brukt administrative reformer til å skaffe seg kontroll over domstolene. Ved å senke pensjonsalderen kunne de bli kvitt erfarne dommere og erstatte dem med lojale personer. Reglene for utnevnelser ble endret og regjeringens støttespillere fikk innflytelse over domstolenes ledelse, fordelingen av saker og reaksjonene mot dommere som protesterte. Disse risikerte både offentlig uthenging og suspensjon.
Orbáns parti hadde stort nok flertall til å endre grunnloven. Det hadde ikke PiS i Polen, men partiet kom langt gjennom vanlig lovgivning. Tiltakene ble presentert som effektivisering og demokratisering, og som et nødvendig oppgjør med restene av kommunisttiden. Resultatet var at regjeringene fikk kontroll over dem som skulle kontrollere regjeringene. I Polen organiserte dommerne motstand. De samarbeidet med andre organisasjoner, informerte befolkningen og fikk støtte fra dommere i hele Europa. Men selv etter at PiS mistet regjeringsmakten, var det vanskelig å rette opp skadene. Hva gjør man med dommere som er utnevnt gjennom politisk styrte ordninger? Og med alle dommene de allerede har avsagt? Dette viser hvor mye vanskeligere det kan være å gjenoppbygge rettsstaten enn å bygge den ned.
Graver undersøker også betydningen av EU og Den europeiske menneskerettsdomstolen. De har satt grenser, gitt dommere medhold og utviklet tydeligere krav til uavhengighet. Likevel har de ikke klart å stanse nedbyggingen. Myndighetene kan trenere, omgå eller unnlate å følge avgjørelsene. Internasjonale forpliktelser er viktige, men de virker ikke av seg selv.
Det samme gjelder sterke nasjonale rettstradisjoner. Gravers gjennomgang av Nazi-Tyskland viser at en velutdannet og profesjonell dommerstand også kan bli et redskap for undertrykkelse. Dommerne trengte ikke å instrueres direkte i hver enkelt sak. Endret lovgivning, nye tolkningsrammer, utnevnelser og forventninger om lojalitet kunne gjøre mye av arbeidet. Det reiser ubehagelige spørsmål om juristers ansvar. Hvor lenge kan man gjemme seg bak at man bare anvender loven?
Jeg setter pris på at Graver også tar for seg norsk historie. Arbeidskonfliktene og tukthuslovene i mellomkrigstiden, rettsoppgjøret etter okkupasjonen og overvåkingen under den kalde krigen viser at rettssikkerheten har vært under press også her. Situasjonene var forskjellige, men frykt og sterke motsetninger gjorde det lettere å akseptere inngrep som ellers ville ha møtt større motstand.
Pandemien er et nyere eksempel. Omfattende tiltak ble innført raskt, med vide fullmakter og liten mulighet for offentlig debatt. Graver er kritisk til både myndighetenes fremgangsmåte og domstolenes tilbakeholdenhet. Når staten begrenser folks bevegelsesfrihet, griper inn i privatlivet og stenger virksomheter, må den kunne begrunne hvorfor dette er nødvendig. Det må også være mulig å få vurdert om inngrepene går for langt, og om mindre inngripende tiltak kunne vært tilstrekkelige.
Her mener jeg Graver har et viktig poeng. At myndighetene vil oss vel, fritar dem ikke fra å følge vanlige krav til saksbehandling og rettssikkerhet. Vi har mye å være takknemlige for i et samfunn med høy tillit, men tillit må ikke gjøre oss ukritiske. Vi må kunne stille spørsmål også når vi er redde, og selv om vi støtter det myndighetene ønsker å oppnå.
Samtidig tar Graver kritikken av rettsliggjøringen alvorlig. Stadig flere spørsmål som tidligere ble avgjort politisk, er nå regulert gjennom lovfestede rettigheter og internasjonale avtaler. Domstolene tolker bestemmelsene og trekker opp grenser for hva de folkevalgte kan bestemme. Dette gir viktig beskyttelse for den enkelte, men kan også gjøre det vanskeligere å få gjennomført politiske endringer, selv når de har støtte i et flertall.
Graver erkjenner dessuten at domstolene selv har bidratt til utviklingen. Når menneskerettighetene tolkes i lys av samfunnsendringer og nye behov, kan vernet utvides til områder som ikke opprinnelig var omfattet. Det reiser et spørsmål om hvor langt dommerne skal gå i å utvikle retten, og hvilke avgjørelser som bør overlates til folkevalgte organer. Hvis velgerne opplever at viktige spørsmål allerede er avgjort gjennom rettsregler de har liten mulighet til å påvirke, kan det skape frustrasjon og svekke tilliten til demokratiet.
Dette synes jeg det er viktig at Graver gir plass til. Vi må kunne diskutere både domstolenes makt og grensene for rettsliggjøringen. Men det er langt fra en slik diskusjon til å utnevne lojale dommere, straffe dem som protesterer eller unnlate å følge avgjørelser. Da forsøker makthaverne å slippe unna kontrollen de selv er underlagt.
Jeg synes «Kampen om rettsstaten» er en viktig og opplysende bok. Graver gjør det mulig å forstå sammenhengen mellom enkelttiltak som ellers lett forsvinner i nyhetsstrømmen. En dommerutnevnelse her, et budsjettkutt der, nye regler om hvem som kan få saken sin prøvd. Hver endring kan høres begrenset ut. Samlet kan de flytte mye makt.
Boka gir også et nødvendig korrektiv til forestillingen om at dette først blir alvorlig når vanlige folk rammes. Hvem regnes egentlig som vanlige folk? Migranter, politiske motstandere og upopulære minoriteter har krav på rettssikkerhet før flertallet begynner å kjenne seg truet. Det er nettopp når vi misliker noen, eller frykter det de representerer, at prinsippene blir satt på prøve.
Gravers avsluttende appell handler derfor om mer enn bedre grunnlovsbestemmelser. Folk må forstå hva rettsstaten betyr for dem, og dommerne må være villige til å forsvare den offentlig. Erfaringene fra Polen viser at de trenger forbindelser til resten av samfunnet og støtte når presset kommer. Vi kan ikke overlate hele ansvaret til domstolene, for deretter å håpe at de står imot alene.
Boka avsluttes med en påminnelse jeg gjerne tar med videre:
«Vårt beste vern mot nedbygging av rettsstaten er å sørge for at viljen til frihet ligger i hjertene hos oss alle.» (s. 194)
Utgitt: 2026
Forlag: Dreyer
Antall sider: 218
Jeg har lånt boka på biblioteket.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
