Jean Cocteau (1889–1963) var en av de mest markante og allsidige kunstnerne i det 20. århundres Frankrike. Han var poet, dramatiker, romanforfatter, filmskaper og billedkunstner – og beveget seg i kretsene rundt både Picasso og de franske surrealistene. Cocteau var kjent for sin evne til å forene det drømmeaktige og det brutale, det poetiske og det dekadente. Romanen «Les Enfants terribles» (1929), som denne anmeldelsen gjelder, er blitt stående som et av hans mest kjente verk: en intens og urovekkende studie i ungdommelig isolasjon og destruktiv kjærlighet.
Søskenparet Paul og Elisabeth deler barnerom langt opp i tenårene, og selv ikke da moren dør faller det dem inn å få hvert sitt rom. De vokser opp omtrent uten voksenkontakt og uten grensesetting.
I åpningsscenen får Paul en snøball i ansiktet. Den er kastet av skolens store drittsekk Dareglos. Paul er imidlertid vanvittig fascinert av Dareglos, som er gudsbenådet vakker, og når han får høre at Dareglos er utvist fra skolen pga. episoden med snøballen, finner han det formålsløst å vende tilbake til skolen selv.
På «barnerommet» utvikler Elisabeth og Paul sin egen verden. De er knapt ute i den virkelige verden. På rommet deler de hemmligheter og har sitt eget skattekammer. De bestemmer selv reglene, også hvem som skal få adgang til rommet. Etter hvert slippes Gérard og Agathe inn inn i fellesskapet. Forholdet mellom søknene er nærmest incestiøst, og deres adferd overfor hverandre er meget destruktivt. Misunnelse og sjalusi fører dem til slutt mot undergangen.
Jeg fant romanen besnærende. På mange måter kan man si at den beskriver et skremmebilde på hvordan det kan gå når barn og unge voksne får utvikle seg fullstendig uten grenser. Mellom linjene aner man seksuelle undertoner uten at dette på noen måte kommer direkte til uttrykk; incestiøse følelser, homofile følelser etc.
Dette er en bok jeg virkelig kan anbefale!
Utgitt: 1929
Originaltittel: Les Enfants Terribles
Utgitt i Norge: 1992
Forlag: Tiden
Oversetter: Birgit Tønnesson
Antall sider: 118
