Anmeldelse av «Vi, de druknede» av Carsten Jensen (2006)

Det er noe storartet og samtidig dypt menneskelig over romaner som våger å favne både enkeltmennesket og historien, både det lokale og det globale. «Vi, de druknede» er nettopp en slik bok. Dette er et bredt anlagt epos om livene som leves i skyggen av havet, og om prisen som betales når håp, arbeid og identitet knyttes så tett til noe som like gjerne kan gi død som liv.

Carsten Jensen (f. 1952) er en av Danmarks mest markante samtidsforfattere og intellektuelle. Han er utdannet journalist, har vært mangeårig skribent og kommentator, og er kjent for et sterkt samfunnsengasjement, både politisk og humanistisk. I forfatterskapet hans går ofte reise, krig, globalisering og identitet igjen som sentrale temaer. Før «Vi, de druknede» var han særlig kjent for essayistikk og reiseskildringer, men med denne romanen tok han for alvor steget inn i den store, episke fortellertradisjonen. Boka ble en enorm suksess, både i Danmark og internasjonalt.

I «Vi, de druknede» forteller Jensen historien om den danske sjøfartsbyen Marstal, sett gjennom fire generasjoner og over et tidsspenn på rundt hundre år, frem til slutten av andre verdenskrig. Det er en fortelling der havet er allestedsnærværende, ikke bare som geografisk realitet, men som livsbetingelse, skjebne og mytisk kraft.

Mennene drar til sjøs, ofte i årevis av gangen. Noen vender tilbake, andre forsvinner sporløst. Kvinnene blir igjen og bærer hverdagen, sorgen og ansvaret. Havet tar liv, men gir også arbeid, fremtid og selvforståelse. Sjømannsyrket er både forbannelse og håp.

Romanen er bygd opp som et rikt flettverk av historier. Vi følger enkeltmennesker på reiser til fjerne verdensdeler, og det er nettopp her Jensen briljerer som forteller. Historiene spenner fra det groteske og brutale til det ømme og dypt tragiske: Albert som leter etter sin far og finner ham igjen på Samoa, styrmannen O’Connor som med sitt overmot og sin brutalitet setter liv i fare, Klara som frykter mer enn noe annet at sønnen skal gå til sjøs. Skjebner krysser hverandre, brytes mot hverandre og forsvinner igjen, slik mennesker alltid har gjort i møte med havet.

Parallelt følger vi Marstals vekst og langsomme fall som sjøfartsby. Teknologisk utvikling, krig og endrede økonomiske strukturer gjør sitt. Det som en gang var byens stolthet, blir etter hvert en påminnelse om noe som glipper.

På mange måter kan «Vi, de druknede» leses som en kollektivroman, der enkeltmenneskene trer frem som bærere av en større historie. Jensen skriver frem et samfunn der identitet ikke først og fremst er individuell, men formet av arbeid, kjønn, sted og historie. Samtidig er romanen gjennomsyret av en dyp ambivalens: stoltheten over sjømannslivet står hele tiden i spenn med det ødeleggende, voldelige og meningsløse ved krig, imperialisme og mannsidealer bygget på styrke og taushet.

Det som gjør boka særlig sterk, er at Jensen aldri romantiserer havet fullt ut. Havet er vakkert, men også likegyldig. Det bryr seg ikke om menneskers håp eller planer. I dette ligger også romanens eksistensielle kjerne: Mennesket lever i spennet mellom drømmen om frihet og erkjennelsen av egen sårbarhet.

Lydbokutgaven, innlest av Jan Erik Madsen, forsterker dette inntrykket. Hans rolige stemme gir rom for både de episke linjene og de intime øyeblikkene, og gjør den lange spilletiden til en styrke snarere enn en utfordring.

«Vi, de druknede» er en roman som blir med leseren lenge etter siste side, eller siste lytteminutt. Det er en fortelling om tap og tilhørighet, om maskulinitet og ansvar, og om hva som skjer når et helt samfunn har vendt blikket mot horisonten.

Terningkast: 5. En storslått, krevende og dypt gripende roman, som absolutt fortjener sin plass blant de store nordiske samtidsklassikerne.

Utgitt i Danmark: 2006
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 25 t 5 min.