Lengsel etter det som kunne vært
Haruki Murakami har en sjelden evne til å skrive frem menneskelig ensomhet og lengsel uten store fakter. Selv når handlingen er nøktern og ytre dramatikk begrenset, skaper han en intens indre bevegelse hos personene sine. «Vest for solen, syd for grensen» er et godt eksempel på dette: en stillferdig roman, men samtidig en følelsesmessig ladet og urovekkende bok.
Hajime er i slutten av trettiårene, gift, far til to døtre og økonomisk vellykket. Utad har han alt som kan defineres som et godt liv. Likevel bærer han på en grunnleggende uro. Romanen kretser rundt to kvinner som har satt dype spor i ham. Den ene er Shimamoto, barndomsvenninnen han delte et sjeldent og nært fellesskap med før kontakten brått ble brutt i tolvårsalderen. Den andre er Izumi, ungdomskjæresten som han senere svikter på et vis som får varige konsekvenser. Ikke bare for henne, men også for ham selv.
Hajime beskriver tjueårene sine som et tomrom, et langt strekk av rastløshet og mangel på retning. Først når han møter Yukiko, kvinnen som blir hans kone, faller livet tilsynelatende på plass. De får barn, han etablerer seg yrkesmessig, og tilværelsen blir trygg og forutsigbar. Men følelsen av tilfredshet uteblir. Under overflaten ligger minnene om Shimamoto som et uforløst begjær, en forestilling om et alternativt liv han aldri fikk leve.
Når Shimamoto plutselig dukker opp igjen, setter det hele Hajimes liv i spill. Møtene mellom dem er ladede, gåtefulle og preget av en merkelig stillstand, som om de befinner seg utenfor tid og rom. Hvor langt er Hajime villig til å gå for å gjenoppleve noe han knapt vet om virkelig noen gang fantes? Og hva er det egentlig han søker? Kjærlighet, mening eller bare en flukt fra sitt eget liv?
Dette er ikke blant Murakamis mest surrealistiske eller fantasifulle romaner. Her finnes verken parallelle verdener eller magiske elementer i tradisjonell forstand. Likevel er boka dypt murakamisk i sitt vesen. Det uuttalte, det som mangler og det som aldri fullt ut kan realiseres står i sentrum. Romanen handler om valg og konsekvenser, om skyld og ansvar og ikke minst om hvordan enkelte møter i livet får en mytisk betydning i ettertid.
Murakami skriver med stor enkelhet, nesten nøkternt, men nettopp derfor treffer historien så presist. Hajimes lengsel er universell: drømmen om det tapte, om et liv som kunne vært annerledes, og om en kjærlighet som kanskje aldri var mer enn en idé. For meg var dette en roman som grep fra første side og holdt fast, nettopp fordi den er så gjenkjennelig i sin stillferdige uro.
Terningkast fem.
Opprinnelig utgitt: 1992
Originaltittel: 国境の南、太陽の西 – Kokkyō no minami, taiyō no nishi
Utgitt på norsk: 2000
Forlag: Pax
Oversetter: Ika Kaminka
Antall sider: 189
