Per Olov Enquist er en av de forfatterne som alltid befinner seg i grenselandet mellom litteratur, historie og personlig erfaring. Den svenske forfatteren, dramatikeren og essayisten skriver med en helt særegen blanding av intellektuell presisjon og dyp sårbarhet. Mange av bøkene hans kretser rundt makt, skam, skyld og utenforskap, og ofte rundt mennesker som ikke passer inn i de fortellingene samfunnet helst vil fortelle om seg selv. Enquist er aldri redd for det ubehagelige. Han skriver om misbruk, undertrykkelse, religiøs fanatisme, politiske overgrep og personlige sammenbrudd med samme kjølige klarhet og samme medfølelse.
«Kaptein Nemos bibliotek» fra 1991 er en av hans mest stillferdige, men også en av hans mest rystende bøker.
I begynnelsen var dette en høyst forvirrende bok med mange løse fragmenter, men etter hvert falt brikkene på plass. Romanen beveger seg i korte minner, stemninger og glimt, snarere enn i en tradisjonell fortelling. Vi kastes mellom barndom, voksenliv, minner, drømmer og erindringer uten tydelige overganger. Det føles nesten som å bevege seg rundt i et ødelagt arkiv, der bare noen få dokumenter har overlevd, og resten må gjenoppfinnes i tankene.
Gradvis trer det frem et bilde av et barn og en ung gutt som vokser opp i et lite, hardt og kvelende miljø, preget av fattigdom, religiøs strenghet og skam. Det er en verden der alt som avviker fra det normale oppfattes som truende, og der svakhet ikke vekker omsorg, men forakt.
Dette er en ufattelig trist bok om fattigdom både i ånden og i fysisk forstand. Den handler ikke bare om mangel på penger, men om mangel på språk, varme, beskyttelse og fantasi. Og om et bitte lite samfunns harde krav til «normalitet» og om det å passe inn. Barnet i boka lærer tidlig at det ikke finnes rom for å være annerledes. Alt må skjules, fortrenges eller straffes. Stillheten blir en overlevelsesstrategi.
Tittelen peker mot noe tilsynelatende eventyrlig: Kaptein Nemos bibliotek, et rom fylt av bøker, kunnskap og fluktmuligheter. For gutten i romanen blir litteraturen nettopp dette: et hemmelig rom der han kan trekke seg tilbake fra en verden som er for brutal til å romme ham. Bøkene gir ham ikke lykke, men de gir ham en måte å overleve på. De blir et alternativt liv, en annen virkelighet der han kan puste.
Enquist skriver med en nesten nådeløs knapphet. Det finnes ingen sentimentalitet her, ingen forsøk på å gjøre lidelsen vakker. Språket er tørt, ofte nesten klinisk, og nettopp derfor blir smerten så sterk. Leseren tvinges til å fylle tomrommene selv og til å ane det som aldri blir sagt høyt.
«Kaptein Nemos bibliotek» er ikke en bok som roper. Den hvisker. Men det den hvisker, er desto mer urovekkende: en fortelling om et barn som aldri har fått lov til å være barn, og et samfunn som aldri har tatt ansvar for sin egen brutalitet. Når brikkene til slutt faller på plass, sitter man igjen med en følelse av tap. Ikke bare over det livet som gikk tapt i boka, men over alle de livene som på lignende vis har blitt kvalt av stillhet og skam.
Dette er ikke en bok man leser for fornøyelsens skyld. Det er en bok man leser fordi noen historier er så viktige at de må fortelles, selv når de gjør vondt.
