Anmeldelse av «Jeg skal vise dere frykten» av Nikolaj Frobenius (2008)

«Jeg skal vise dere frykten» er en roman som tok meg fullstendig. Den er mørk, urovekkende og litterært ambisiøs, og samtidig så stramt komponert at jeg hele tiden følte meg i trygge hender. Det er ikke ofte jeg tenker at «slik litteratur skrives det nesten ikke lenger», men her gjorde jeg faktisk det.

Nikolaj Frobenius plasserer handlingen i New York i 1841, og åpner med et bilde som setter tonen umiddelbart: En kvinne blir funnet levende begravet på en kirkegård. Hun er brutalt lemlestet og dør kort tid etter av skadene. Det er rått, grotesk og samtidig ladet med litterær betydning.

Litteraturkritikeren Rufus Griswold gjenkjenner drapet. Ikke fra virkeligheten, men fra litteraturen, nærmere bestemt fra en av Edgar Allan Poe sine noveller. Griswold utvikler et intenst og destruktivt hat mot Poe, og tolker likheten mellom fiksjon og virkelighet som noe langt mer enn et sammentreff. I hans øyne er det som om Poe selv, gjennom sin skrift, bærer ansvaret for ugjerningen.

Griswold oppsøker Poe, som på dette tidspunktet lever et hardt liv preget av fattigdom, alkohol og periodisk sammenbrudd. Han konfronterer ham direkte med parallellene mellom novellen og mordet. Poe avviser enhver forbindelse – og nekter for å ha kjennskap til det som har skjedd. Spørsmålet som driver romanen videre, er både uhyggelig og dypt fascinerende: Kan litteratur i seg selv være farlig? Og kan en forfatters fantasi inspirere til virkelig ondskap?

Etter hvert blir det klart at svaret ikke bare ligger i nåtiden, men i Poes barndom. Morderen viser seg å være en person med en grenseløs, forvrengt beundring for Poes diktning, en som har gjort det til sitt livsprosjekt å virkeliggjøre Poes skrekkunivers. Her skjer det avgjørende skiftet: fiksjonen trer ut av boksidene og inn i verden. Det Poe har skrevet, blir ikke bare lest – det blir etterlevd.

Det som gjør romanen så sterk for meg, er hvordan Frobenius hele tiden beveger seg i spennet mellom litteratur, psykologi og moral. Dette er ikke bare en historisk thriller, men også en roman om kunstens ansvar, om besettelse, og om hvor farlig det kan være når estetikk og virkelighet flyter sammen. Språket er gjennomarbeidet, rikt og presist, og det gotiske stemningsleiet er gjennomført uten å bli pastisj.

Jeg opplevde også romanen som en kjærlighetserklæring til litteraturen – til dens kraft, dens mørke og dens evne til å forme mennesker. Samtidig er det en advarsel: Ikke alle møter litteraturen på en ufarlig måte.

Lydbokutgaven løfter teksten ytterligere. At Frobenius selv leser, er en klar styrke. Opplesningen er kontrollert, intens og fri for unødige effekter. Han lar teksten gjøre jobben, og det gir grusomhetene desto større tyngde. For meg fungerte dette formatet usedvanlig godt, nettopp fordi romanen er så språklig bevisst.

«Jeg skal vise dere frykten» er i all sin grufullhet en nydelig skrevet roman. Den er ambisiøs uten å bli selvhøytidelig, skremmende uten å bli spekulativ, og litterært krevende på den beste måten. Dette er sjelden vare og en bok jeg er svært glad for å ha lest.

• Utgivelsesår: 2008
• Forlag: Lydbokforlaget
• Oppleser: Nikolaj Frobenius
• Spilletid: 8 t 4 min.