«Teori og praksis» er en roman jeg storkoste meg med. Både fordi den er levende, morsom og gjenkjennelig, og fordi den rommer et alvor som vokser frem litt etter litt. Nikolaj Frobenius tar oss med tilbake til oppveksten i drabantbyen Rykkinn på 1970-tallet, og han gjør det med et blikk som er både kjærlig og kritisk på samme tid.
Ved første øyekast kan romanen fremstå som selvbiografisk. Forfatteren vokste selv opp på Rykkinn, og hovedpersonen bærer samme navn som ham. Likevel oppleves teksten ikke som en ren livsfortelling, men snarere som en roman der minner, erfaringer og fri diktning glir over i hverandre. Det gjør teksten friere, mer lekende og etter min mening også mer interessant.
Nikolajs far er arkitekt, og det er han som har tegnet bygningene i drabantbyen. Han bærer på store visjoner om fellesskap, modernitet og et bedre liv. Drømmen er idyllisk: barn som leker trygt, voksne som lever godt side om side. Men ganske raskt slår idyllen sprekker. Det viser seg at arkitektur og gode intensjoner ikke nødvendigvis skaper gode liv.
Faren er en helt spesiell skikkelse. Han er betydelig eldre enn de andre fedrene, men i Nikolajs øyne samtidig den yngste – i hodet. Der andre fedre er ansvarlige, forutsigbare og litt fjerne, er denne faren sammen med guttene. Han er frilynt, uredd og grenseløs på en måte som både fascinerer og forvirrer. Nikolaj elsker ham grenseløst. Moren derimot forblir mer i bakgrunnen, nesten anonym i sønnens liv. Faren vet alt. Faren kan alt. Det er slik Nikolaj opplever det, helt til han kommer i tenårene og opprøret melder seg.
Og opprøret kommer. Nikolaj blir punker, spiller bråkete musikk og gjør sitt beste for å provosere. Problemet er bare at han aldri helt lykkes. Faren lar seg ikke vippe av pinnen. Han møter alle sønnens påfunn med en irriterende stoisk ro, som om ingenting virkelig er farlig eller alvorlig. Det er både komisk og dypt frustrerende, og svært godt observert.
Parallelt med Nikolajs personlige oppveksthistorie får vi også et bredere bilde av drabantbylivet. Etter hvert går det ikke like bra med alle vennene. Noen bukker under for rusmisbruk, andre dør. Det som en gang ble presentert som et idealistisk boligprosjekt, viser seg å romme både utenforskap, tomhet og brutale konsekvenser. Spørsmålet melder seg uunngåelig: Kanskje drabantbylivet ikke var så bra likevel?
For meg er dette en roman som lykkes nettopp fordi den ikke er entydig. Den er morsom, men den er også sørgmodig og ettertenksom. Frobenius romantiserer ikke barndommen, men han demoniserer den heller ikke. Han lar kompleksiteten stå i fred.
Lydbokutgaven er et stort pluss. At forfatteren selv leser, gir teksten en ekstra dimensjon. Stemmen tilfører rytme, varme og presisjon, og jeg opplevde at humoren traff enda bedre i dette formatet. Her fungerer lydboka ikke bare som et alternativ, men som en svært vellykket måte å møte teksten på.
At «Teori og praksis» senere ble filmatisert, overrasker meg ikke. Romanen er rik på situasjoner, karakterer og konflikter som egner seg godt for lerretet. Men for meg er det boka som virkelig sitter igjen.
Dette er en roman om fedre og sønner, idealer og virkelighet, fellesskap og fallhøyde. Og ikke minst: en svært underholdende og klok fortelling om å vokse opp i skyggen av de voksnes drømmer.
Boka er filmatisert.
- Utgivelsesår: 2005
- Forlag: Lydbokforlaget
- Oppleser: Nikolaj Frobenius
- Spilletid: 5 t
Tilbakeping: Anmeldelse av «Sønner av Norge» regissert av Jens Lien (2011) – Rose-Maries litteratur- og filmblogg