Når barndommen først kan forstås i ettertid
I «Kompani Orheim» vender Tore Renberg tilbake til Jarle Klepps univers, men nå med et langt mørkere og mer alvorstungt blikk. Jarle er blitt voksen. Faren er død, og sammen med kjæresten reiser han tilbake til Stavanger for å delta i begravelsen. Denne reisen blir samtidig en reise bakover i tid til en barndom og ungdom som først nå lar seg forstå.
Utad var familien Orheim velfungerende. Mor, far og sønn utgjorde det som i nabolaget ble oppfattet som en varm og sammensveiset enhet – «Kompani Orheim». Men bak fasaden var virkeligheten en helt annen. Faren, Terje Orheim, drakk. Og han slo. Vold og uforutsigbarhet preget hverdagen, samtidig som omverdenen enten ikke så eller ikke ville se hva som foregikk. For Jarle blir dette dobbelt belastende: Ikke bare lever han med frykt og skam, men også med vissheten om at ingen tror ham, fordi faren fremstår som sjarmerende, raus og likandes.
Romanen skildrer med stor presisjon hvordan Jarle som barn og ungdom tvinges inn i en rolle han aldri burde hatt. Mens andre tenåringer er opptatt av seg selv, forelskelser og løsrivelse, blir Jarle bråmoden. Han utvikler en altfor sterk ansvarsfølelse for foreldrene, og særlig for moren. Han vokter stemninger, forsøker å roe konflikter og tar på seg skyld som aldri var hans. Det er først som voksen – etter farens død – at han er i stand til å sette ord på det han faktisk har vært utsatt for.
Det som gjør «Kompani Orheim» så sterk, er at Renberg aldri overspiller. Vold og alkoholisme skildres uten melodrama og uten sentimentale grep. Språket er stramt, nøkternt og samtidig dypt bevegende. Nettopp fordi det ikke ropes høyt, treffer det desto hardere. Leseren får kjenne på den langsomme, nedbrytende effekten av å vokse opp i et hjem der tryggheten er betinget og kjærligheten uforutsigbar.
For meg var dette en bok som tok fullstendig innersvingen. Den gjorde vondt å lese – på den gode måten. Det er en roman om far–sønn-forholdet, om lojalitet, skam og taushet, men også om muligheten for erkjennelse og en slags forsoning, om enn ikke nødvendigvis med faren, så med egen historie.
Dette er Renberg på sitt aller beste. En stor, viktig og dypt menneskelig roman.
Utgitt: 2005
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 460
