Språk, sinne og tilhørighet
Jonas Hassen Khemiri er en av Sveriges mest markante samtidsforfattere, kjent for sin lekne, språklig nyskapende stil og for sitt skarpe blikk på identitet, makt og utenforskap. Med «Et øye rødt» fikk han sitt store gjennombrudd. Romanen vakte stor oppmerksomhet nettopp fordi den brøt med etablerte forestillinger om både språk, integrering og «den gode innvandreren». Khemiri har siden markert seg både som romanforfatter, dramatiker og samfunnsdebattant, men det er denne debutromanen som kanskje tydeligst viser hans særpreg.
Boka er skrevet som dagboken til Halim, en tenåringsgutt med bakgrunn fra Midtøsten, født og oppvokst i Sverige. Halim er rasende. På samfunnet, på svenskene, på faren sin – og ikke minst på det han oppfatter som assimileringens forræderi. Han nekter å bli «svensk», nekter å bøye seg, nekter å snakke korrekt svensk. Språket han bruker er bevisst gebrokkent, fullt av egenkonstruerte vendinger, forenklinger og bevisste «feil». Dette er ikke manglende språkbeherskelse, men et ideologisk prosjekt.
Da jeg først kom forbi det gebrokne språket, gikk denne boka rett hjem hos meg. For bak den språklige motstanden åpenbarer det seg en stemme som er både intelligent, sårbar og rasende morsom. Halim bretter ut sine tanker om Sverige, om rasisme, om hykleri, om farens ønske om tilpasning og egen respektabilitet, og om sin egen lengsel etter å være noe mer enn det samfunnet ser ham som.
Forholdet til faren er sentralt i romanen. Faren vil det beste for sønnen, men representerer samtidig alt Halim forakter: kompromisser, lojalitet til systemet og ønsket om å passe inn. Halims opprør er både politisk og dypt personlig. Samtidig er det tydelig at bak all retorikken finnes det også ensomhet, sorg og et behov for anerkjennelse.
Det som gjør «Et øye rødt» så vellykket, er kombinasjonen av humor og alvor. Khemiri skriver frem en karakter som på papiret kan fremstå usympatisk, men som likevel blir både gjenkjennelig og rørende. Romanen er et satirisk speil vendt mot både majoritetssamfunnet og minoritetsmiljøene, og den latterliggjør forenklede forestillinger på begge sider.
Språket er selve motoren i boka. Det er krevende i starten, men når man først «hører» Halims stemme, blir språket bokas største styrke. Oversettelsen – eller rettere sagt gjendiktningen – til Andreas E. Østby er imponerende, og lykkes i å bevare både rytmen, humoren og det politiske sinnet i originalen.
«Et øye rødt» er kjempemorsom, men også dypt alvorlig. Den stiller ubehagelige spørsmål om hvem som får definere hva som er riktig språk, riktig identitet og riktig måte å høre til på. Det er en bok som ler høyt, men som samtidig biter hardt. Og nettopp derfor er den så god.
Utgitt i Sverige: 2003
Originaltittel: Ett öga rött
Utgitt i Norge: 2005
Forlag: Gyldendal
Oversatt (og gjendiktet): Andreas E. Østby
Antall sider: 209
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
