Fortellerglede, oppvekst og spiren til et kunstnerskap
Dario Fo var dramatiker, skuespiller, regissør og satiriker. Og han mottok Nobelprisen i litteratur i 1997. Han er særlig kjent for sitt politiske teater, sin groteske humor og sin kompromissløse kritikk av makt og autoriteter. «Flaggermusenes by» gir et sjeldent innblikk i hvor alt dette kommer fra.
Jeg hadde aldri hørt om Dario Fo før jeg mer eller mindre tilfeldig snublet over denne boka på et boksalg. Men som erklært Italia-elsker ble jeg straks nysgjerrig, og det skulle vise seg å bli et svært heldig møte.
I boka forteller Fo om sine barne- og ungdomsår, fortrinnsvis i hjembyen ved Lago Maggiore. Allerede tidlig slår han fast at det er de første sju årene i et menneskes liv som er de mest interessante, fordi det er da personligheten formes. Det er derfor nettopp denne perioden han vier størst plass når han ser tilbake på sitt liv.
Fo sprudler av fortellerglede. Han skriver med en energi og muntlighet som gjør at man nærmest kan høre stemmen hans. Skildringen av morfaren – en omreisende spilloppmaker som med stor underholdningsverdi fallbyr sine egenproduserte grønnsaker – er et høydepunkt. Her aner man tydelig hvor Fo har hentet sitt blikk for det folkelige, det teatrale og det absurde.
Videre følger vi hans egen utvikling som kunstner: hvordan han lærte å fortelle en god historie, hans første forelskelse, erfaringene fra militærtjenesten under andre verdenskrig, og møtene med mennesker og miljøer som formet ham. Alt er fortalt med varme, humor og en dyp respekt for fortellingens kraft.
«Flaggermusenes by» er langt mer enn en tradisjonell selvbiografi. Det er en hyllest til muntlig fortellertradisjon, til barndommens myter og til de små historiene som til sammen former et liv. Fo er ikke opptatt av å forklare seg selv psykologisk; han lar i stedet episodene tale.
Bokas styrke ligger i kombinasjonen av humor og alvor. Selv når han skriver om krig og urolige tider, er det menneskene – deres særtrekk, stemmer og handlinger – som står i sentrum. Det er lett å se hvordan denne oppveksten la grunnlaget for Fos senere kunstnerskap, der latter alltid gikk hånd i hånd med kritikk.
Dette er en bok som gir både innsikt og leseglede. For meg gikk den rett hjem, og jeg kan varmt anbefale den. Særlig til dem som ikke kjenner Dario Fo fra før.
- Utgitt på italiensk: 2002
- Originaltittel: Il paese dei Mezaràt
- Utgitt i Norge: 2006
- Oversetter: Tommy Watz
- Forlag: Spartacus
- Antall sider: 258
