Anmeldelse av «Moon Palace» av Paul Auster (1992)

Mitt første møte med Paul Austers forfatterskap

Paul Auster (1947–2024) regnes som en av USAs mest markante forfattere fra de siste tiårene, kjent for sin særegne blanding av postmodernisme, eksistensielle spørsmål og leken omgang med tilfeldigheter og skjebne. Han debuterte i 1976 med essaysamlingen «The Invention of Solitude«, men det store gjennombruddet kom med «New York-trilogien» på 1980-tallet. Bøkene hans kretser ofte rundt identitet, tap, språkets grenser og menneskers forsøk på å skape mening i kaoset. Auster har også skrevet filmmanus, blant annet til Wayne Wangs «Smoke» (1995), som regnes som en liten kultklassiker. For meg har Auster alltid vært en av de viktigste amerikanske stemmene, og «Moon Palace» var faktisk den romanen som i sin tid fikk meg til å ville lese alt han hadde skrevet.

Romanen handler om Marco Stanley Fogg, en ung mann som i 1969 er student i New York. Etter at moren dør, står han igjen alene i verden, med sin onkel Victor – en musikant med sans for eksentrisitet – som eneste nære slektning. Da også onkelen forsvinner ut av livet hans, raser alt sammen. Marco lar seg drive med strømmen, uten å ta kontroll over tilværelsen. Han lever lenge som hjemløs i Central Park, på randen av sult og undergang. At han overlever, er et resultat av tilfeldigheter og av at han trekkes inn i andres historier.

Et vendepunkt kommer da han får jobb som assistent for den gamle og rike Thomas Effing, en eksentrisk mann bundet til rullestol. Effing vil at Marco skal skrive ned hans livshistorie. Dermed åpnes nye perspektiver. Vi får innblikk i både Effings dramatiske fortid og i de skjebnesvangre sammenhengene mellom mennesker som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Historien griper stadig videre og knytter Marco til en større fortelling om fedre og sønner, om skjebne og tilfeldighet, om frihet og avhengighet.

Som alltid hos Auster er tilfeldighetene driveren i handlingen, og noen ganger kan de virke i overkant konstruerte. Men likevel er det noe magisk ved hvordan han trekker leseren inn. Det handler mindre om sannsynlighet enn om hva fortellingene sier om livene våre: hvor lite vi egentlig har kontroll, og hvor mye av livet som er vevd sammen med andres valg og skjebner.

«Moon Palace» står for meg som en klassiker, selv om jeg denne gangen opplevde den med et mer kritisk blikk enn første gang jeg leste den. Jeg ser tydeligere hvor melodramatisk og kunstig enkelte av vendingene er. Men likevel: jeg lot meg rive med av Austers fortellerkunst, hans rytme, hans blanding av humor, absurditet og alvor. Dette er en roman om å miste alt og likevel overleve, om å lete etter en identitet og en plass i verden, og om hvordan historiene vi bærer med oss former hvem vi er.

Terningkast seks.

Utgitt: 1992
Original tittel: Moon Palace
Oversatt: Knut Ofstad
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 295

(Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2010, på min gamle litteratur- og filmblogg.)