Erling Jepsen er en dansk forfatter og dramatiker fra Sønderjylland. Han har skrevet flere romaner og teaterstykker, ofte med røtter i det sørjyske miljøet han selv kommer fra. «Kunsten å gråte i kor» er blant hans mest kjente bøker og regnes av mange som et gjennombrudd. Romanen har også blitt filmatisert.
Det merkes at dette er stoff forfatteren kjenner fra innsiden.
Bokas jeg-person er 11 år gamle Allan. Han vokser opp i et indremisjonsmiljø i Sønderjylland på 1960-tallet. Faren er hans store helt. Etter hvert går det imidlertid opp for Allan at farens egentlige talent ligger i å holde taler i begravelser. Det setter i gang underlige tanker hos gutten: Hvis det bare døde litt flere mennesker, ville faren komme til sin rett.
Allan lever med en far som stadig truer med selvmord. Gutten gjør det til sitt livsprosjekt å holde farens nerver i balanse. For hvis faren har det bra, da har alle det bra – moren, søsteren og Allan selv.
Men alt er ikke som det skal i familien. Søsteren må til tider sove på sofaen sammen med faren. Allan betrakter dette som noe helt naturlig – «for etterpå blir jo far så glad». Bak den barnlige lojaliteten og idylliseringen aner vi vold, overgrep og en systematisk manipulering av et barn som ikke har forutsetninger for å forstå hva som skjer. Moren vender blikket bort. Hun makter ikke å ta innover seg virkeligheten.
Fortellingen drives frem av kontrasten mellom det Allan forteller – og det vi som lesere forstår.
Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg. Den er både rørende og dypt urovekkende. Å lese om en dysfunksjonell familie gjennom øynene til en naiv og lojal 11-åring gjør noe med en. Allan vil så inderlig tro det beste om faren sin. Det er hjerteskjærende.
Når jeg i tillegg vet at romanen er sterkt selvbiografisk, forsterkes inntrykket ytterligere.
Lydbokutgaven, lest av Trond Brænne, var en stor opplevelse. Brænnes varme og presise stemme gjorde kontrastene enda tydeligere – det barnlige språket, det underliggende mørket.
Romanens styrke ligger i perspektivet. Ved å la Allan være forteller, tvinges vi til å lese mellom linjene. Jepsen skriver uten store effekter. Det er nettopp det nøkterne, nesten hverdagslige tonefallet som gjør historien så urovekkende.
Tematisk handler boka om lojalitetens makt, og om hvordan barn kan ta på seg et ansvar som egentlig tilhører de voksne. Allan forsøker å redde faren, familien og normaliteten. I realiteten er det han som burde vært reddet.
Tittelen peker mot noe kollektivt – å gråte i kor – men romanen viser hvordan sorg og smerte kan fortrenges når fellesskapet holder fasaden intakt. Indremisjonsmiljøet, bygdesamfunnet og familien bidrar alle til å opprettholde en taushetens kultur.
Dette er en bok som sitter lenge i kroppen.
- Originaltittel: Kunsten at græde i kor
- Utgitt i Danmark: 2002
- Utgitt på norsk: 2008
- Forlag (norsk utgave): Cappelen Damm
- Lydbokoppleser: Trond Brænne
