Når brutaliteten tar bolig i mennesket
Yasmina Khadra er pseudonym for den algeriske forfatteren Mohammed Moulessehoul, som i en årrekke skrev under kvinnelig navn for å kunne kritisere undertrykkende regimer uten å utsette familien sin for fare. I «Svalene i Kabul» retter han blikket mot Afghanistan under Talibans styre – og resultatet er en av de mest smertefulle, men også vakreste romanene jeg har lest om hva et totalitært regime gjør med menneskesinnet.
Romanen utspiller seg i Kabul, der vi følger to ektepar som på ulike måter er fanget i et samfunn gjennomsyret av frykt, vold og religiøs fanatisme. Mohsen og hans kone Zunaira var tidligere velstående, kultiverte mennesker med utdannelse, yrkesstolthet og et rikt sosialt liv. Etter Talibans maktovertakelse har de mistet alt. Ikke bare eiendom og status, men også frihet, verdighet og håp. Zunaira, som en gang var lærer, er nå henvist til et liv bak burka, uten rett til å bevege seg fritt eller uttrykke seg. For henne oppleves dette som en fullstendig utslettelse av identitet, som å bli gjort til et ingenting.
Et av bokas mest rystende øyeblikk er når Mohsen, til sin egen forskrekkelse, lar seg rive med av folkemengden og deltar i steiningen av en kvinne. Hvordan kan et i utgangspunktet moralsk og reflektert menneske bli med på noe så grotesk? Khadra gir ingen enkle svar, men viser hvordan massesuggesjon, frykt og normalisering av vold gradvis bryter ned individets moralske kompass.
Parallelt følger vi fengselsbetjenten Atiq, som lever sammen med sin dødssyke kone Mussarat. Ekteskapet deres er ikke tuftet på lidenskap, men på plikt og takknemlighet. Atiq er selv et knekket menneske, herdet av daglig omgang med offentlig avstraffelse og død. Likevel bærer han på en rest av medmenneskelighet – en skjør gnist som får avgjørende betydning når ekteparenes liv uventet flettes sammen.
«Svalene i Kabul» er en lavmælt, poetisk og samtidig dypt rystende roman. Den viser hvordan ondskap sjelden oppstår i et vakuum, men vokser frem i samspill mellom makt, frykt og systematisk avhumanisering. Det mest ubehagelige ved boka er nettopp at den ikke skildrer monstre, men mennesker. Mennesker som kunne vært hvem som helst, under andre omstendigheter.
Samtidig er dette også en roman om kjærlighet. Ikke den romantiske, idealiserte kjærligheten, men den som består når alt annet er tatt fra oss: verdighet, frihet, fremtid. Etter å ha lest denne boka er det vanskelig å være i tvil om hva virkelig kjærlighet er – og hvor høyt prisen kan bli for å holde fast ved den.
Dette er en bok som gjør vondt å lese, men som er umulig å legge fra seg. En stille, knusende påminnelse om hva fanatisme gjør med både samfunn og enkeltmennesker.
Originaltittel: Les Hirondelles de Kaboul
Utgitt første gang: 2002
Norsk utgave: 2003
Forlag (norsk): Gyldendal
Oversatt fra fransk: Ellen Huse Foucher
Antall sider: 187
