Anmeldelse av «Bisettelsen» av Lars Saabye Christensen (2008)

Tredje bind i Beatles-trilogien

Da jeg startet på denne boka, husker jeg at jeg tenkte: Hva i all verden er dette? Allerede i åpningsscenen møter vi Kim Karlsen på et hotellrom i Nord-Norge, rammet av hukommelsestap, nå nærmere femti år gammel. Hele situasjonen er uvirkelig, nesten drømmeaktig, og skrivestilen opplevdes for meg som merkbart annerledes enn i «Beatles» og «Bly«. Mer fragmentert, mer eksperimenterende og litt på siden av den fortellerstemmen jeg følte meg hjemme i fra de to første bøkene.

Heldigvis tar boka seg opp idet vi igjen føres inn i møtet mellom Kim og foreldrene. Faren er fortsatt dypt forankret i sine kryssord, og han har åpenbart aldri sluppet håpet om at undulaten Pym en dag skal vende tilbake, som et slags symbol på alt som forsvant og aldri helt kom på plass igjen i familien. Han har dessuten utviklet seg til en skikkelig grinebiter på sine eldre dager, en bitter og smått ufordragelig mann som bebreider Kim for det meste. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor kontakten mellom dem har vært minimal siden Kim forlot barndomshjemmet.

Så skjer det uventede: Kim dør plutselig. Og med det skifter fortellingen retning og perspektiv. Vi introduseres på nytt for de tre andre guttene fra Beatles-gjengen, og telefonen de får med beskjeden om Kims død blir et vendepunkt, ikke bare i romanen, men i deres egne liv. Her opplevde jeg at Saabye Christensen igjen var på høyden. Han får fram noe vondt og gjenkjennelig om aldring, tap og alt som aldri ble sagt eller gjort mens det ennå var mulig.

Likevel må jeg si at «Bisettelsen» ble den boka jeg likte minst av de tre bøkene i trilogien. Ikke fordi den er dårlig skrevet – det er den på ingen måte – men fordi fortellerstemmen oppleves såpass annerledes enn i «Beatles» og «Bly«. Der de to første hadde en klar kontinuitet både i stil og stemning, føltes «Bisettelsen» for meg som et brudd. Kanskje er det også helt bevisst fra forfatterens side, fordi Kim nå er et annet sted i livet, fordi etterpåklokskapen og oppløsningen har tatt over. Men for min del var det noe med denne endringen som gjorde at jeg aldri helt kom inn i den, på samme måte som i de to foregående.

Likevel er det fint at trilogien avsluttes her, med oppgjør, minner og etterklang. Kim Karlsen får ikke noen klassisk forløsning, og kanskje er det nettopp poenget. Livet lukker seg ikke pent. Det etterlater seg løse tråder, uavklarte forhold og en stillhet som de gjenlevende må prøve å leve med.

Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 11t 48 min.