Når alt er borte, men ikke kjærligheten
Cormac McCarthy (1933–2023) regnes som en av de største amerikanske forfatterne i moderne tid. Han skrev med et særegent, nesten bibelsk språk om vold, ondskap, skjebne og menneskets kamp for å bevare en kjerne av verdighet i en brutal verden. Romaner som «Blood Meridian«, «No Country for Old Men» og «All the Pretty Horses» har gitt ham et rykte som en nådeløs, men dypt poetisk skildrer av menneskets mørkeste sider.
«The Road» fra 2006 er på mange måter et brudd med mye av det han tidligere skrev. Her er volden fortsatt til stede, men den er filtrert gjennom et ømt, nesten asketisk fokus på relasjonen mellom en far og hans sønn. Romanen ble tildelt Pulitzerprisen og regnes av mange som et av McCarthys mest tilgjengelige og gripende verk.
Verden i «Veien» har vært gjennom en ufattelig katastrofe. Vi får aldri vite hva som har skjedd. Bare at det meste er dødt. Landskapet er dekket av aske, byene er brent ned, butikkene tomme og husene plyndret. Overalt ligger likene etter dem som ikke klarte seg.
I dette ødelagte landskapet følger vi en far og hans unge sønn på vandring sørover. De flykter fra kulden og fra sulten, men også fra mennesker. For de få overlevende som finnes, er ofte farligere enn selve naturen. I desperasjon har noen blitt røvere, noen blitt mordere, noen kannibaler.
Farens eneste mål er å holde sønnen i live. Han beskytter ham mot kulde, mot sult, mot grusomhetene i verden – og også mot den moralske forråelsen som omgir dem. De snakker om å «bære ilden», et bilde på at de fortsatt prøver å være gode i en verden der godhet knapt gir noen overlevelsesfordel.
Det mest slående ved «Veien» er kontrasten mellom det totale sammenbruddet rundt dem og det varme, nesten skjøre båndet mellom far og sønn. I en virkelighet der «den sterkestes rett» rår, insisterer McCarthy på at kjærlighet, omsorg og ansvar fortsatt betyr noe, selv når de ikke lenger gir trygghet.
Språket er strippet ned til beinet. Korte setninger, lite tegnsetting, ingen unødvendige forklaringer. Resultatet er en rytme som minner om skrittene deres på veien: monotone, slitne, men uavbrutte.
Jeg opplevde romanen som både dypt rørende og samtidig litt overhypet. Jeg hadde hørt fra mange at dette var noe av det beste som noensinne er skrevet, og der nådde den ikke helt opp for meg. Likevel er det umulig å komme utenom styrken i far–sønn-forholdet. Midt i ruinene av verden ligger det en kjerne av menneskelighet som nekter å dø.
«Veien» er ikke egentlig en roman om undergangen. Den er en roman om hva som gjenstår etterpå. Hva betyr moral når det ikke lenger finnes et samfunn? Hva vil det si å være et godt menneske når det kan koste deg livet?
McCarthy gir oss ingen enkle svar. Men han gir oss et bilde av en far som velger kjærlighet, igjen og igjen, selv når alt annet har gått tapt.
For meg var dette en sterk leseopplevelse. Ikke perfekt, men dypt menneskelig. Terningkast fem.
Utgitt på engelsk: 2006
Utgitt på norsk: 2008
Originaltittel: The Road
Oversatt: Knut Ofstad
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 253
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
