Å vente, blinke – og le litt av seg selv
Gunnhild Øyehaug (1975) er en av de mest originale stemmene i nyere norsk litteratur. Hun skriver ofte fragmentarisk, lekent og intellektuelt, men alltid med en tydelig sans for menneskelig sårbarhet. Tekstene hennes beveger seg gjerne i grenselandet mellom det ironiske og det ømme, og hun er særlig opptatt av kjærlighet, identitet og forestillinger om hvem vi er og hvem vi gjerne vil være.
«Vente, blinke» er en roman som på mange måter rommer hele dette registeret.
I «Vente, blinke» veves mange historier sammen, og det er ikke helt enkelt å skrive en dekkende bokanmeldelse. Vi møter kvinnene Sigrid, Wanda, Elida, Linnea og Trine, men det er først og fremst Sigrid og hennes forhold til Kåre som danner romanens tyngdepunkt.
Sigrid er en ung, selvbevisst og til tider selvopptatt litteraturstudent. Hun lengter intenst etter å høre sammen med noen, etter den store kjærligheten, etter å bli sett. Helt tilfeldig kommer hun over en diktsamling av en mannlig forfatter, og hun blir straks betatt. Like tilfeldig møter hun mannen selv – Kåre – og de finner umiddelbart tonen. Kåre er tjue år eldre enn Sigrid, men for henne fremstår dette som uten betydning. Hun er overbevist om at dette må være den store kjærligheten.
For Kåre er situasjonen mer komplisert. Han har nylig avsluttet et forhold med Wanda, kvinnen han trodde var kvinnen i sitt liv. Dermed står de to i svært ulike følelsesmessige posisjoner, noe som skaper både spenning, usikkerhet og smerte.
Romanen er gjennomgående humoristisk skrevet, og jeg tok meg flere ganger i å le høyt. Et av de morsomste og samtidig mest gjenkjennelige grepene er Sigrids prosjekt om å skrive om sårbare kvinner i for store herreskjorter og bustete hår. Selv føler hun seg imidlertid bare tykk og dum i for store herreskjorter. Her treffer Øyehaug noe helt presist: spennet mellom idealisert sårbarhet og faktisk selvforakt.
Samtidig rommer boka mer enn bare humor. Under det lekne og fragmenterte ligger det en alvorlig utforskning av kjærlighetens asymmetrier, av hvem som vil mer enn den andre, og av hvordan lengsel kan gjøre oss både kreative og hjelpeløse.
Hvis jeg skal peke på en svakhet, er det at det til tider blir mange historier og perspektiver, og at tråden kan være litt vanskelig å holde fast i. Men dette oppleves mer som en bivirkning av romanens form enn som en reell mangel.
Jeg storkoste meg med «Vente, blinke«. Det er en klok, morsom og sår roman om kjærlighet og selvbilde, og en bok som tør å ta det famlende på alvor.
Lydbokutgaven, nydelig lest av Arnhild Litleré, forsterker både humoren og det ømme i teksten.
Dette er – til tross for sin fragmentariske form – en liten perle.
Utgitt: 2008
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t 10 min.
