«Det aller minste» er en av de romanene som gjør vondt på den stille måten. Ikke gjennom store dramatiske utslag, men gjennom fravær, stillhet og det som ikke lar seg reparere. Det er en svært sår bok, og nettopp derfor også en bok som blir sittende i meg lenge etter at jeg er ferdig.
Nikolaj Frobenius skrev denne romanen i 2004, og her viser han en helt særlig evne til å skildre sorgens indre landskap. Frobenius er kjent for å skrive psykologisk tett og kompromissløst, og i «Det aller minste» stripper han språket ned til det mest nødvendige. Resultatet er en naken og ubehagelig presis fortelling om tap, familie og det å leve videre når fundamentet er revet bort.
Romanen handler om søsknene Aksel, Jon og Ina. De har mistet moren sin, som tok sitt eget liv litt over ett år tidligere. Etter dette har livet mistet retning og mening. Sorgen har ikke samlet familien. Den har splittet dem. Faren sitter i rullestol og er fysisk til stede, men mentalt fraværende. Han deltar ikke i barnas liv, men sitter taus og observerende, som en mørk skygge i rommet. Det eneste som synes å bety noe for ham, er å få høre den samme LP-en med Schubert hver eneste dag. Musikken blir et ritual, en flukt og kanskje også en måte å holde ut på.
Forholdet mellom brødrene Jon og Aksel er gjennomsyret av konflikt. De har kranglet så lenge de kan huske, og nå er de fullstendig fastlåst i et mønster av bitterhet og gjensidig avvisning. Ina, den yngste, vil bare vekk. Hun vil flykte fra huset, fra sorgen, fra brødrene, fra farens taushet – fra alt som minner henne om det som er tapt.
Særlig følger vi Jon som grubler over spørsmål det ikke finnes enkle svar på. Finnes det egentlig noen grunn til å fortsette å leve? Hvorfor valgte moren å avslutte livet sitt oppe på vidda? Hva var det hun bar på alene? Og hva gjør man med de destruktive kreftene som river i en, når ingen ser ut til å bry seg?
Det som gjør «Det aller minste» så sterk for meg, er hvordan Frobenius aldri gir oss forløsning på vanlig litterært vis. Han forklarer ikke sorgen bort. Han psykologiserer ikke overdrevent. I stedet lar han stillhetene, gjentakelsene og de små observasjonene bære teksten. Språket er enkelt, nesten avskallet, men nettopp derfor også brutalt effektivt. Her er ingen store ord om kjærlighet eller tap. Bare konsekvensene av dem.
Dette er en roman om en familie på kanten av stupet. Om hvordan mennesker kan leve tett sammen og samtidig være fullstendig alene. Om hvor meningsløst alt kan fremstå når forbindelsen mellom mennesker brytes. For meg er dette ikke en bok man «liker» i tradisjonell forstand. Det er en bok man tåler, lar virke og kanskje kjenner igjen noe i, enten fra eget liv eller fra andres.
- Utgivelsesår: 2004
- Forlag: Gyldendal
- Antall sider: 153
