Anmeldelse av «Madame Bovary» av Gustave Flaubert (1857)

Flauberts mesterverk!

(Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2009, på min gamle litteratur- og filmblogg.)

Da den unge legen Bovary etter et mislykket ekteskap som ender med enkemannsstand, gifter seg på nytt med den skjønne Emma, tror han at han har sikret seg lykken for resten av sitt liv. Men aldri har vel noen kvinne vært ham fjernere enn nettopp hans egen kone. Madame Bovary har forlest seg på romantiske romaner og drømmer om et liv med mye selskapelighet og med seg selv i sentrum. Livet med Bovary ute på landsbygda kjeder henne nærmest til døde, og han når på ingen måte opp til hennes standard om en mann hun kan beundre. Hun vemmes av sin bondske mann, som ikke har fine manerer eller et romantisk sinnelag. Dessuten er han ikke en gang rik. Jo mer mannen hennes jobber for å tekkes henne, jo mer trekker hun seg vekk i avsky.  

I stedet forelsker madame Bovary seg i den kyniske kvinnebedåreren Rodolphe, en mann som vet å hviske de rette ordene inn i hennes ører og som dessuten har skjønt hvordan man behandler en kvinne. En mann som allerede før kurtisen settes inn på å vinne madame Bovarys gunst, har planene klare for hvordan han skal bli kvitt henne til slutt. Da han etter en tid dropper henne, tar hun nesten sin død av det. Helt til skriveren Leon dukker opp … I mellomtiden oppfører madame Bovary seg som om mannen hennes var rik, og hun pådrar familien etter hvert en uoverkommelig gjeld. Ikke bare styrter hun selv i avgrunnen, men hun drar hele familien sin med seg.  

Da boka kom ut på midten av 1800-tallet, vakte den moralsk forargelse og forfatteren ble trukket for retten.  

Jeg opplevde boka som nydelig skrevet. Selv om historien som sådan er temmelig banal, er dette litteratur på høyt nivå! Jeg ble også sittende og fundere over hva virkelig stor kjærlighet egentlig er. I denne boka stilles den kyniske utnyttelsen av en kvinne med pasjoner fra en kald kvinnebedårer opp mot et rimelig kjedelig hverdagsliv, men hvor mannen dog er der for sin kvinne hele tiden …

I «1001 bøker du må lese før du dør» kan vi lese følgende:

«Madame Bovary er en åpenbaring. Den er 150 år gammel, men føles like frisk som om den skulle være morgendagens roman. Lesere som er vant til å betrakte romaner fra 1800-tallet som springende, vidløftige historier som drives fremover av handlingen, vil få sjokk når de møter en roman fra dette lange århundret som riktignok er vidløftig og har en besnærende handling, men som pakker alt dette inn i en så utsøkt prosa at boken føles både tander og robust på en gang.

Flaubert fremstiller historien om ekteskapsbruddet som banal, som et uheroisk element i den uheroiske, provinsielle, småborgerlige verdenen han fordyp­ser seg i. Samtidig gjør han den vakker, tarvelig, melankolsk og glad. Han fryder seg over de små og ofte umerkelige forbeholdelsene som kjærligheten har, men kan skjule eller holde tilbake. Emma Bovary er en skjønnhet som er større enn et ekteskap kan holde sammen. Hun er en rastløs kvinne, en heltinne for kjedelige menn. Hun finner i de romantiske romanene hun sluker. Livet, ektemannen og fantasien er ikke nok. Hun tar seg en elsker, dernest en til, men de klarer heller ikke å tilfredsstille appetitten hennes. Hun går i butikker og skaffer seg materielle gjenstander for å bli tilfreds. Når disse tingene heller ikke kan stille hennes lengsel, tar hun til slutt livet av seg, forgjeldet og fortvilet.

Flaubert gjør ikke narr av Emma Bovary, heller ikke sentimentaliserer eller moraliserer han, og han behand­ler ikke hennes glede eller fortvilelse som noe heroisk. Den upersonlige, prosaiske fortellerskikkelsen er et monster av nøyaktighet og uengasjerthet, men likevel er han inntagende og nesten sjarmerende. Han gjør nar av alt med sin fjernhet, og han hegner om alt med sin overdådige, omhyggelige sans for detaljer. Resul­tatet er en rik kontekst – ikke bare for Emma Bovary, men for romanen og for selve skrivingen. Når man vier noe så mye omhu, må gjenstanden for all omhuen være verdifull. Flaubert gjør denne romanen verdifull.»

Her blir det terningkast seks!

Utgitt første gang på fransk: 1857
Utgitt første gang på norsk: 1930
Min utgave av boka: 1994
Oversatt fra fransk av: Peter Rokseth
Forlag: Den norske bokklubben
Antall sider: 313