August Strindberg (1849–1912) er en av de mest kompromissløse skikkelsene i den moderne europeiske litteraturen. Den svenske forfatteren, dramatikeren og essayisten skrev seg inn i samtidens offentlighet med en blanding av raseri, selvutlevering og intellektuell skarphet. Han var besatt av makt, kjønn, klasse og psyke, og han brukte litteraturen som en slagmark der disse kreftene ble satt brutalt opp mot hverandre. Strindbergs egne livskriser – ekteskapene, sjalusien, mistroen, følelsen av å være forfulgt og misforstått – finner nesten alltid veien inn i tekstene hans. «Frøken Julie» fra 1888 er et av de klareste uttrykkene for dette: et kammerspill der kjønn og klasse møtes i et eksplosivt og uunngåelig sammenstøt.
Adelsdatteren Julie lar seg forføre av tjeneren Jean på midtsommeraften. Mens Julie har fått en oppdragelse som er en adelsdame verdig, og hvor grensene mellom rett og galt er skarpt definert, har ikke Jean de samme begrensningene i sitt liv. Han styres av egne lyster og drifter, noe som får fatale konsekvenser for Julie, hvis verden lett kan knuses hvis hun trår feil. Det er nettopp denne asymmetrien som driver hele stykket: hun har alt å tape, han har bare noe å vinne.
I løpet av natten utspilles det et drama på liv og død, og Julie kastes fra skanse til skanse – fra fortvilelse til håp, og igjen til fortvilelse. Hun klarer ikke å bestemme seg for hva hun vil, og hun forvirres av Jeans veksling mellom varme og kulde. Han lokker, trøster, håner og kontrollerer, ofte i samme replikk. Julie, som både vil være fri og bevare sin verdighet, rives i stykker av denne dobbeltheten. Hennes klasse og kjønn gjør henne både mektig og fullstendig sårbar.
Stykket utspiller seg nesten utelukkende på kjøkkenet, et rom som både er praktisk og symbolsk: det er her maten til herskapet tilberedes, og det er her Julie – herskapets datter – til slutt mister sitt grep om seg selv. Strindberg lar konflikten mellom høy og lav, mann og kvinne, fornuft og drift spille seg ut i dette klaustrofobiske rommet, der ingen kan unnslippe hverandre.
Dramaet er svært typisk Strindbergs. Det er intenst, nådeløst og psykologisk brutalt. Stykket savner etter mitt syn aktualitet i dag – utover at det er et spennende tidsbilde på forholdet mellom mann og kvinne av ulik sosial byrd på slutten av 1800-tallet. Det er ikke først og fremst fordi temaene ikke lenger finnes, men fordi Strindbergs syn på kjønn og makt er så sterkt forankret i sin tid. Julie fremstilles som både skyldig og offer, svak og arrogant, mens Jean får en nesten darwinistisk kraft. Han overlever fordi han er villig til å være kynisk.
Likevel er «Frøken Julie» fortsatt ubehagelig å lese og se. Ikke fordi den tilbyr innsikt vi ikke allerede har, men fordi den viser med brutal klarhet hvor lite rom det fantes for en kvinne som trådte utenfor sin rolle. Julie blir ikke knust fordi hun elsker feil, men fordi hun lever i et system der hun ikke kan gjøre annet enn å tape.
Som tidsbilde er stykket fascinerende. Som menneskelig drama er det mørkt og nådeløst. Og kanskje er det nettopp der Strindbergs styrke fortsatt ligger: ikke i at han gir oss svar vi kan leve med, men i at han viser oss hvor ødeleggende makt, begjær og sosial orden kan være når de kolliderer.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
