Paul Auster (1947–2024) var en forfatter som i flere tiår trollbandt lesere over hele verden med sin unike blanding av eksistensiell undring, lek med tilfeldigheter og en stadig veksling mellom virkelighet og fiksjon. Han slo gjennom på 1980-tallet med «New York-trilogien«, og har siden skrevet en lang rekke romaner hvor temaer som ensomhet, tap, identitet og skjebnens lunefulle spill går igjen. For meg har Auster alltid vært en forfatter jeg vender tilbake til, fordi han evner å belyse det hverdagslige gjennom det uventede – og omvendt.
I «Mann i mørket» møter vi August Brill, en 72 år gammel kritiker og enkemann som etter en bilulykke sitter lammet i rullestol. Han bor midlertidig hos datteren, som selv strever etter en skilsmisse, og sammen med dem bor datterdatteren Katya, som har vendt hjem etter å ha mistet kjæresten sin i Irak-krigen. Huset preges av sorg, stillhet og søvnløshet. For å holde tankene på avstand tilbringer August og Katya dagene foran TV-en, der de ser gamle klassikere: han lar seg rive med av historiene, hun analyserer dem med filmstudentens blikk for teknikk.
Men nettene er annerledes. Når August ligger våken, dikter han frem en alternativ virkelighet for å unngå å bli oppslukt av dødstanker. I denne fortellingen våkner en mann opp i et parallelt univers hvor 11. september aldri fant sted, og hvor USA har blitt kastet ut i borgerkrig etter valgjukset ved George W. Bush’ første valgseier. Denne metahistorien, med sin blanding av dystopi og politisk allegori, flettes sammen med familiens stillferdige hverdag, og danner en kontrast som forsterker begge nivåene i romanen.
Her er mange av Austers velkjente ingredienser: tilfeldigheter, parallelle virkeligheter, ensomhet, tap og skjebnesvangre vendepunkt. Men denne gangen er det de nære relasjonene som står tydeligst frem. Forholdet mellom August og Katya er sårt og ømt, og viser hvordan mennesker kan finne en slags trøst i fellesskapet selv når de er preget av dyp sorg. Romanen er både liten og stor: den handler både om de «små» hverdagslige problemene og de store, verdensomfattende katastrofene.
«Mann i mørket» er en bok som minner meg om hvorfor jeg ble så glad i Auster i utgangspunktet. Den er stram, mørk og samtidig dypt menneskelig. Den er kanskje ikke hans aller største verk, men den står seg som en sterk og tilgjengelig roman som både kan glede trofaste Auster-fans og fungere som en inngang for nye. Likevel vil jeg nok anbefale helt nye lesere å starte med «Moon Palace«, «Levitian» og/eller «Sjansespill«. «New York-trilogien» ville jeg nok ha ventet med.
Terningkast fem.
Utgitt: 2009
Original tittel: Man in the Dark
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 185
(Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2009, på min gamle litteratur- og filmblogg.)
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
