Mellom arv, kunst og svik i Venezia
Marina Fiorato er en britisk forfatter kjent for historiske romaner der kunst, arkitektur og europeisk historie spiller en sentral rolle. Hun kombinerer ofte nåtid og fortid i parallelle fortellinger, og lar gamle hemmeligheter få direkte konsekvenser for menneskene som lever i dag. «Glassblåseren fra Murano» er et godt eksempel på nettopp dette grepet.
Nora Manin er resultatet av en romanse moren en gang hadde med en veneziansk mann. Faren døde kort tid etter Noras fødsel, og hun vokser opp i London sammen med sin mor, som etter hvert blir en bitter og desillusjonert kvinne. Da Noras eget ekteskap brått går i oppløsning, bestemmer hun seg for å bryte opp fra det livet hun kjenner. Hun flykter til Venezia, med en drøm om å bli glassblåser på Murano, den lille øya utenfor byen som i århundrer har vært sentrum for denne kunsten.
I Venezia lykkes hun i første omgang med å få arbeid som glassblåser, mye takket være familienavnet Manin. Hun tar tilbake sitt opprinnelige navn, Leonora, og gjør alt hun kan for å bli en del av Venezias liv og tradisjoner. Samtidig blir hun stadig mer opptatt av å finne ut hva som egentlig skjedde med hennes forfader Corradino Manin, en legendarisk glassblåser hvis kunst var vidt berømt på slutten av 1600-tallet.
Alt ser ut til å gå Leonoras vei, helt til gamle hemmeligheter og anklager om svik dukker opp i dagens aviser. Ikke alle ønsker henne velkommen, og det viser seg at enkelte opplever det som provoserende at hun tilsynelatende lykkes for lett. Misunnelse, gamle konflikter og skjulte interesser kommer til overflaten.
Parallelt følger vi Corradino Manin og de øvrige glassblåsernes liv på Murano rundt 1681. På denne tiden er Ludvig XIV, Solkongen, i ferd med å bygge Versailles, et slott som skal overgå alt annet i Europa. Speilsalen er planlagt, men for å realisere den trenger han glassblåsernes forretningshemmeligheter. På Murano lever håndverkerne nærmest i et slavelignende system, bundet til øya og sin kunst.
Corradino inngår en skjebnesvanger avtale med Solkongen. Han selger tilsynelatende både hemmeligheter og sin egen sjel. Spørsmålet som gradvis tvinger seg frem, er om han var en helt eller en forræder. Hans valg griper direkte inn i nåtiden og får avgjørende betydning for Leonoras liv, både for hennes glassblåserkarriere og for hennes kjærlighetsliv.
Jeg likte denne boka. Jeg likte måten den er skrevet på, og selve fortellingen. I tillegg var det svært interessant å få innblikk i livet på Murano, både historisk og i nåtid. Jeg har selv vært flere ganger i Venezia, og det ga en ekstra dimensjon å kunne kjenne seg igjen i smug, plasser og stemninger som ble beskrevet. Dette er en bok jeg trygt kan anbefale, selv om den mangler det siste lille for å få toppskår.
«Glassblåseren fra Murano» handler i stor grad om arv, ikke bare i biologisk forstand, men som kunst, skyld og forventninger. Leonora bærer sin slektshistorie med seg, enten hun vil eller ikke, og Corradinos valg viser hvordan handlinger i fortiden kan kaste lange skygger.
Fiorato lykkes godt med å gjøre glassblåserkunsten til mer enn et bakteppe. Den blir et symbol på både skjønnhet og fangenskap, på skaperglede og kontroll. Samtidig speiler romanen hvordan makt alltid søker kunnskap, og hva det kan koste dem som sitter på den.
Dette er først og fremst en underholdende og stemningsfull roman, men også en påminnelse om at kunst og historie ofte er vevd sammen med svik, lojalitet og overlevelse.
- Utgitt på engelsk: 2008
- Originaltittel: The Glassblower of Murano
- Utgitt på norsk: 2009
- Forlag: Cappelen Damm
- Oversetter: Siri Fürst Skogmo
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
