Anmeldelse av «Berlin – Nedelaget 1945 » av Antony Beevor (2003)

De siste dagene – time for time

Boka kretser rundt det endelige oppgjøret om Europa: slaget om Berlin. Den byen som skulle bli både krigens symbolske sluttpunkt og nøkkelen til etterkrigstidens maktbalanse. Den som tok Berlin, tok også definisjonsmakten over det nye Europa.

Beevor forteller om denne perioden nesten i dagbokform. Dag for dag, time for time, får vi følge hvordan Den røde armé rykker frem, hvordan de tyske styrkene bryter sammen, og hvordan millioner av sivile blir fanget midt i et historisk jordskjelv.

Brutaliteten i krigens sluttfase er nesten ubegripelig. Massevoldtekter, plyndring, vilkårlige drap – en voldsbølge som skylte gjennom Øst-Tyskland og Berlin. Kvinner i alle aldre ble utsatt for overgrep, ofte gjentatte ganger. Det gjorde særlig sterkt inntrykk på meg at selv de jødiske kvinnene som ble «frigjort» fra konsentrasjonsleirene, også ble voldtatt. Som om det ikke fantes noen bunn i dette sammenbruddet av menneskelighet.

Samtidig veves den militære og politiske maktkampen inn i fortellingen. Spillet mellom Stalin og de vestallierte er skarpt skildret. Stalin utnyttet Vestens frykt for Sovjetunionen og manøvrerte seg frem til enorme gevinster – både territorielt og politisk. Kampen om Berlin var like mye et geopolitisk sjakkspill som et militært slag.

Hitler selv fremstilles slik historien også kjenner ham fra de siste ukene: isolert, stadig mer virkelighetsfjern, utstedende motstridende og meningsløse ordre mens riket rundt ham smuldrer opp.

Det som gjør Beevors bok så sterk, er ikke bare mengden fakta, men hvordan han gir dem kropp. Dette er ikke krig sett ovenfra, men krig sett fra kjellere, tilfluktsrom, ødelagte gater og redde mennesker på flukt.

Lydboka – som er på nærmere 20 timer – krever konsentrasjon og pauser. Dette er ikke stoff man kan «skumme». Inntrykkene er for sterke, for brutale. For meg var det en klar fordel å høre den sammen med mannen min, nettopp fordi dette er en bok som nesten tvinger frem samtaler.

Jeg opplevde samtidig en viss skepsis til Beevors fremstilling av Den røde armé. Overgrepene er udiskutable og grusomme, men i perioder føltes det som om ansvaret for brutaliteten i krigens sluttfase ble noe ensidig lagt på sovjetiske soldater, uten tilsvarende nyansering av krigens totale råskap.

«Berlin – nederlaget 1945» viser med all tydelighet at krigens slutt ikke var noen frigjørende triumf for millioner av mennesker. For svært mange betydde den bare et nytt mareritt.

Beevor klarer å formidle dette uten sentimentalitet, men med en intens nærhet til menneskene midt i katastrofen. Det er det som gjør boka så uhyggelig, så gripende – og så uunnværlig.

Jeg kommer helt klart til å lese mer av Beevor.

Utgitt på engelsk: 2003
Originaltittel: Berlin: The Downfall 1945
Utgitt på norsk: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Arne-Carsten Carlsen
Spilletid: 19 t 36 min.