Anmeldelse av «De usynlige» regissert av Erik Poppe (2008)

Når det ikke er mulig å legge fortiden bak seg

Jan Thomas har sonet ferdig sin straff på Ila. Sammen med en kamerat ble han dømt for å ha tatt livet av et barn. Begge hevdet at det hele var en ulykke – at gutten døde som følge av et hendelig uhell. Panikken tok overhånd, og de kvittet seg med liket. De ble aldri trodd.

Etter løslatelsen forsøker Jan Thomas å begynne på nytt. Under soningen lærte han seg å spille orgel, og det er her han finner en form for ro. Når han spiller, er det som om noe faller på plass. Han får jobb som organist i en kirke. Et nytt liv synes mulig. Men det er ikke mulig å legge fortiden bak seg.

En dag sitter moren til gutten i kirken, sammen med en skoleklasse. Hun kjenner ham igjen. Mannen som har ødelagt livet hennes, står der og fyller rommet med vakker musikk. Det er ikke til å holde ut. Fra dette øyeblikket er ingenting det samme.

Filmen beveger seg inn i et landskap der det ikke finnes enkle svar. Den stiller spørsmål ved skyld og ansvar, ved sannhet og løgn – og ikke minst ved tilgivelse. Er det mulig å tilgi et menneske som har tatt livet av ens eget barn? Og hvor går grensen mellom skyld og ulykke?

Like viktig er spørsmålet om hva som skjer etterpå. Kan et liv noen gang bli normalt igjen for de etterlatte eller for den som står anklaget? Filmen gir ingen klare svar. Den lar oss stå i det.

Pål Sverre Valheim Hagen gjør en usedvanlig sterk rolle som Jan Thomas. Spillet er lavmælt og sårbart, uten store fakter og nettopp derfor så troverdig. Det er noe forsiktig og nesten tilbakeholdt ved ham, som gjør at man hele tiden tviler: Hvem er han egentlig?

«De usynlige» er en film som blir sittende i kroppen lenge etterpå.

• Produksjonsår: 2008
• Nasjonalitet: Norge
• Sjanger: Drama
• Spilletid: ca. 115 minutter
• Skuespillere: Pål Sverre Valheim Hagen, Trine Dyrholm