Liv som aldri fikk feste
Richard Yates var en forfatter som igjen og igjen vendte tilbake til mennesker som lever liv de ikke helt forstår eller makter å gripe. I «Påskeparaden» fra 1976 er blikket rettet mot to kvinneliv, og romanen åpner med en setning som legger en tung skygge over alt som følger: «Ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv.»
Det er et brutalt premiss, nesten fatalistisk, og kanskje nettopp derfor også et av Yates’ mest omdiskuterte verk. Her finnes den samme presise stilen, den samme desillusjonen og det samme nådeløse blikket på amerikansk etterkrigstid, men denne gangen filtrert gjennom kvinners erfaringer.
Sarah og Emily Grimes vokser opp som skilsmissebarn på 1930- og 40-tallet. Moren flytter dem rastløst fra sted til sted, og jentene får aldri slå rot. Faren er fysisk fraværende og emosjonelt fjern, mer en vennlig onkel enn en forelder. Søstrene beundrer ham fordi han «skriver overskriftene i en avis», selv om han i realiteten «bare» er korrekturleser, en posisjon han selv skammer seg over. Allerede her etableres et sentralt Yates-tema: avstanden mellom det man later som, og det man faktisk er.
Etter hvert skilles søstrenes livsbaner tydelig. Sarah gifter seg, får tre sønner og ser på overflaten ut til å ha oppnådd det mange kvinner på den tiden ble lært opp til å ønske seg. Hun har «skutt gullfuglen» i form av den karismatiske Tony. Men ekteskapet er brutalt. Hun drikker for mye, mannen slår henne og latterliggjør henne systematisk. Sarahs stolthet gjør henne samtidig til sin egen fiende. Hun skjuler mishandlingen så effektivt at jeg som leser flere ganger tok meg i å tvile: var hun virkelig utsatt for vold, eller var det noe hun selv konstruerte for å forklare sin ulykkelighet?
Emily velger et annet liv. Hun er begavet, får stipend, går på college og universitet. Hun har en lang rekke kjærlighetsforhold, ofte på egne premisser. Som regel er det hun som avslutter dem. Men de få gangene hun nærmer seg noe som kan ligne lykke eller stabilitet, er det hun som blir forlatt. Yrkesmessig er hun dyktig, men blir gang på gang forbigått av menn, helt i tråd med datidens kjønnsroller.
Jeg skal ikke røpe søstrenes endelige skjebne, annet enn at romanen gir et sterkt bilde av hvor begrensede handlingsrom kvinner hadde i USA i denne perioden.
«Påskeparaden» har fått strålende kritikker, og jeg forstår hvorfor. Romanen er stramt komponert, språklig sikker og tematisk konsekvent. Likevel er jeg mer forbeholden i min begeistring.
Tidvis opplevde jeg boka som vel melodramatisk. Fortellerstilen fikk av og til et fabellignende preg, og dette skapte en distanse mellom meg og personene. I stedet for å trekke meg inn i søstrenes indre liv, opplevde jeg at historien holdt meg på armlengdes avstand. Kvinnene fremsto mer som eksempler enn som levende mennesker.
Og kanskje er det her romanen for meg ikke helt lykkes. Jeg satt igjen med en følelse av at søstrene manglet et indre sjelsliv eller i alle fall at jeg som leser aldri fikk ordentlig tilgang til det. De driver gjennom livet, formålsløst, lar ting skje med seg, uten tydelige ønsker, ambisjoner eller indre konflikter som jeg kunne gripe fatt i.
Kan det ha sammenheng med at det er en mann som forsøker å tegne to kvinneportretter, uten helt å treffe kvinners måte å tenke og føle på? Jeg tror det. For finnes det egentlig mennesker – kvinner eller menn – som ikke har noen forestilling om hva de ønsker seg av livet? Som bare lar skjebnen råde uten motstand?
Når jeg likevel lander på et positivt inntrykk, er det fordi Yates skriver svært godt. Setningene er presise, observasjonene skarpe, tidsbildet overbevisende. Men engasjementet uteble.
«Påskeparaden» nådde ikke opp til de høydene jeg opplevde i «Revolutionary Road«, som jeg elsket. Denne romanen forble for meg litt for glatt, litt for fjern og litt for endimensjonal i sine kvinneportretter.
Terningkast fire.
Utgitt på norsk: 2010
Opprinnelig utgitt i USA: 1976
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 218
