Filmatisering av Anna Gavaldas roman «Saman er ein mindre aleine»
Det er lett å forstå hvorfor denne filmen traff meg så godt. Jeg elsket boka – og jeg elsket filmen. «Sammen er vi mindre alene# er varm, menneskelig og lavmælt på den måten som gjør at den sniker seg inn og blir værende. Den forsøker ikke å være større enn historien den forteller, og nettopp derfor fungerer den så godt.
Regissør Claude Berri var en av Frankrikes mest markante filmskapere, både som regissør og produsent. Han hadde en særlig evne til å fortelle nære historier om mennesker på siden av det vellykkede og polerte, ofte med stor varme og respekt for karakterene. I «Sammen er vi mindre alene» er dette tydelig: filmen tar seg tid, lar stillheter få plass og stoler på at publikum følger med.
Filmen er basert på Anna Gavaldas roman «Saman er ein mindre aleine» og følger flere ensomme mennesker i Paris som mer eller mindre tilfeldig finner sammen. Camille er syk, utslitt og bor alene på et iskaldt kvistrom. Philibert er sjenert, stammende og bor i en enorm leilighet han egentlig ikke fyller, verken fysisk eller emosjonelt. Franck er temperamentsfull, grov i kantene og arbeider som kokk, med et anstrengt forhold til både ansvar og nærhet. Etter hvert kommer også Francks bestemor Paulette inn i bildet. Hun er gammel, sårbar og i ferd med å miste fotfestet i eget liv.
Motvillig, famlende og ofte klønete begynner disse menneskene å leve sammen. De krasjer i hverandre, irriterer hverandre, misforstår – men de ser også hverandre. Det vokser frem et fellesskap som ikke er perfekt, men ekte. Ensomheten slipper ikke taket helt, men den blir mindre altoppslukende når den deles.
Det jeg setter aller mest pris på ved filmen, er dens respekt for karakterene. Ingen blir gjort til klisjeer. Camille er ikke bare «den skjøre», Franck er mer enn «den vanskelige» og Philibert er langt mer enn sitt stammende vesen. Filmen insisterer på at mennesker kan være både vanskelige og verdifulle på samme tid.
Berri lykkes også godt med å overføre bokas varme til filmformatet uten at det tipper over i det sentimentale. Humoren er lavmælt, ofte situasjonsbetinget, og den balanserer fint mot det alvorlige. Spesielt forholdet mellom Franck og bestemoren Paulette gir filmen tyngde. Her tematiseres aldring, omsorg og ansvar på en måte som gjorde sterkt inntrykk på meg.
For meg handler filmen i bunn og grunn om dette: at livet ikke nødvendigvis blir slik man hadde tenkt, men at det likevel kan bli levelig – til og med godt – når man slipper andre mennesker inn. Fellesskapet oppstår ikke fordi disse personene er perfekte for hverandre, men fordi de velger å bli værende.
Filmen ble godt mottatt av både publikum og kritikere, særlig for sitt ensemble og sitt varme uttrykk. Den fikk ingen store internasjonale priser, men ble anerkjent for skuespillerprestasjonene og som en vellykket filmatisering av en elsket roman. For meg er det også helt greit: dette er ikke en film som roper etter priser, men en film som lever i møtet med publikum.
«Sammen er vi mindre alene» er for meg en film jeg gjerne vender tilbake til. Ikke fordi den er spektakulær, men fordi den er menneskelig. Den minner meg både om hvor mye og hvor lite som skal til for at et liv kan kjennes litt mindre alene.
- Originaltittel: Ensemble, c’est tout
- Produksjonsland: Frankrike
- Innspilt: 2007
- Medvirkende: Audrey Tautou (Camille), Guillaume Canet (Franck), Laurent Stocker (Philibert) og Françoise Bertin (Paulette)
- Spilletid: ca. 97 minutter
