Anmeldelse av «Saman er ein mindre aleine» av Anna Gavalda (2005)

Anna Gavalda er en forfatter jeg forbinder med varme, menneskelig innsikt og en sjelden evne til å skrive frem ensomhet uten å gjøre den sentimental. Hun debuterte på slutten av 1990-tallet og fikk raskt et stort publikum, særlig for sine romaner om mennesker som lever litt på siden av det vellykkede og velordnede. «Saman er ein mindre aleine» (originaltittel «Ensemble, c’est tout«) er hennes mest kjente roman, utgitt i Frankrike i 2004 og på norsk i 2005 i Tove Bakkes oversettelse, på Samlaget. Romanen er på hele 611 sider, men for meg var det likevel altfor fort over.

Fortellingen kretser hovedsakelig rundt tre mennesker som av ulike grunner lever ensomme liv i Paris. Philibert bor i en enorm og vakker leilighet mens han venter på et arveoppgjør i familien. Han er høflig, stammende, ekstremt hensynsfull og gjennomgående ensom. Leieboeren Franck, som arbeider som kokk, er på sin side grov, temperamentsfull og tilsynelatende lite egnet til å dele bolig med noen som helst. Likevel er det nettopp disse to som utgjør rammen rundt romanen.

Dynamikken forandres for alvor den dagen Philibert redder livet til Camille. Hun bor alene på et råkaldt kvistrom, er syk, avmagret og på kanten av sammenbrudd. Han tar henne like godt med seg hjem og bestemmer at hun skal bo sammen med dem. Det er et valg som får store konsekvenser for alle tre.

Camille og Franck misliker hverandre intenst fra første øyeblikk. Konfliktene er mange, ordene harde, og avstanden stor. Men etter hvert blir det tydelig at de deler noe grunnleggende: en dyp, gnagende ensomhet. Det samme gjelder Philibert. Med stor ømhet og humor skildrer Gavalda hvordan et forsiktig vennskap vokser frem mellom dem, først nølende, så sterkere og etter hvert med rom for kjærlighet.

Parallelt åpner romanen seg mot flere skjebner. Vi møter Camilles krevende og sutrende mor, og Paulette, Francks bestemor, som er på vei inn i demenståken. Paulette er en av de karakterene som gjorde sterkest inntrykk på meg: sårbar, sta, full av minner og verdighet, og etter hvert helt avhengig av andres omsorg. Underveis får vi også vite mer om Camille selv – eller Colette, som hun egentlig heter – om hva hun har flyktet fra, og om hennes store kunstneriske evner som tegner. At hun livnærer seg som vaskehjelp om nettene, blir et bilde på hvordan hun bokstavelig talt lever i randsonen av sitt eget potensial.

Det som gjør «Saman er ein mindre aleine» så sterk for meg, er kombinasjonen av varme og alvor. Gavalda skriver med humor, ja, men hun bagatelliserer aldri smerten. Ensomheten disse menneskene bærer på, er reell og tung. Samtidig gir romanen rom for håp. Ikke det store, altoppslukende håpet, men det stille, hverdagslige. Fellesskapet rundt et måltid, omsorgen for et annet menneske, det å bli sett.

Jeg merket at jeg vegret meg mot å bli ferdig med boka. Det var nemlig veldig, veldig trist å bli ferdig med denne bok. Ikke fordi slutten er trist, men fordi jeg ikke ville forlate disse menneskene. De hadde fått plass i mitt hjerte.

At romanen senere ble filmatisert, er ikke overraskende. Dette er en historie som ber om å bli fortalt videre, også i andre uttrykk. Men for meg er det boka som sitter igjen: en lang, rik og dypt menneskelig roman om hvor avgjørende det er å høre til, og om hvordan livet faktisk blir litt mindre alene når man er sammen.

Terningkast: 5.

Utgitt: 2005
Originaltittel: Ensemble, c’est tout
Oversatt: Tove Bakke
Forlag: Samlaget
Antall sider: 611