Filmatisering av Karen Blixens roman
Gabriel Axels «Babettes gjestebud» er en av de filmene som har fått et helt eget liv i filmhistorien. Den er bygget på Karen Blixens novelle, men filmen står også fullstendig på egne ben: et stille, presist og nesten meditativt portrett av fromhet, askese og nåde. Da filmen vant Oscar for beste utenlandske film i 1988, var det ikke fordi den var spektakulær, men fordi den våget å være langsom, varm og dypt menneskelig.
Handlingen er lagt til Vestkysten av Jylland på slutten av 1800-tallet, i et lite religiøst samfunn preget av streng pietisme og moralsk disiplin. Her lever to ugifte prestedøtre, Martine og Filippa, i et liv styrt av plikt, forsakelse og troskap mot farens lære. Det er inn i denne verdenen Babette ankommer.
En uværsnatt i 1871 ankommer en ukjent kvinne vestkysten av Jylland, etter å ha mistet sine nærmeste og alt hun eide i Paris. Hvem er denne kvinnen, som kaller seg Babette? Babette søker tilflukt hos to svært så fromme prestedøtre, og hun blir snart helt uunnværlig for dem. Her underkastes hun søstrenes strenge levesett, hvor selv det å glede seg over noe oppleves som syndig. Babette vasker, lager mat og holder huset i orden, men hun gjør det med en stillhet som skjuler et helt annet liv og en annen identitet.
Etter 14 år i søstrenes tjeneste vinner Babette plutselig 10 000 francs i et lotterispill. De fleste forventer at hun som økonomisk uavhengig vil forlate stedet, men den gang ei. Babette ønsker å lage en fransk festmiddag i anledning hundreårsdagen for prestens fødsel. Dette skaper stor frykt i bygda, for en slik overdådighet har folkene på stedet aldri tillatt seg å nyte. I et samfunn der nytelse forbindes med synd, blir selve tanken på et festmåltid nesten truende.
Men dagen kommer, og endelig skal Babette få vist hva hun kan. Det hun serverer er ikke bare mat, men en hel livsform – et uttrykk for minner, tap, lidenskap og kunst. Uten at landsbyboerne egentlig forstår det, mottar de et av de mest raffinerte måltidene som noen gang er tilberedt på dansk jord.
Miljøskildringene i filmen er svært autentiske, og som seer kan man omtrent kjenne luktene etter hvert som Babettes festmåltid tar form. Kameraet lingerer ved gryter, vinflasker, skinnende tallerkener og ansikter som gradvis mykner. Underteksten i filmen er frykt for endringer og ting som er annerledes enn det vante og velkjente. Men filmen handler også om nåde: om hva som skjer når mennesker, som har levd hele livet med å nekte seg selv glede, plutselig får noe de ikke har gjort seg fortjent til – og ikke vet hvordan de skal ta imot.
Stéphane Audran gir Babette en verdighet og en ro som rommer både sorg og stolthet. Hun spiller ikke en martyr, men en kunstner: en kvinne som gir alt hun har, ikke for å bli takket, men fordi det er den hun er. Jarl Kulles general fungerer som et slags bindeledd mellom to verdener – den asketiske og den sanselige – og gir filmen et ekstra lag av refleksjon.
«Babettes gjestebud» er en film om mat, men enda mer om kjærlighet, tap og generøsitet. Den minner oss om at det finnes øyeblikk der livet, selv i sin mest beskjedne form, kan bli overdådig. En flott film det er morsomt – og meningsfullt – å se flere ganger.
Innspilt: 1987
Regi: Gabriel Axel
Nasjonalitet: Danmark
Spilletid: ca. 102 minutter
Medvirkende: Stéphane Audran (Babette), Bodil Kjer (Martine), Birgitte Federspiel (Filippa), Jarl Kulle (general Löwenhielm)
