Tredje bind i Min kamp-serien
I denne tredje boka er det Karl Oves barndom som skildres; fra han som baby ankom deres nye hus i et byggefelt på Tromøya sammen med mor, far og sin eldre bror Yngve, og frem til 13-årsalderen.
Gjennom hele barndommen var Karl Ove livredd sin svært uforutsigbare far. Faren hadde sider som han konsekvent skjulte for sin kone. Når hun var til stede, balanserte hun galskapen. På side 245 skriver forfatteren:
“Hun reddet meg, for hadde ikke hun vært der, hadde jeg vokst opp alene med pappa, da ville jeg før eller siden ha tatt livet mitt, på den ene eller andre måten. Men hun var der, pappas mørke ble balansert, jeg lever, og at jeg ikke gjør det med glede, har ingenting med balansen i barndommen å gjøre. Jeg lever, jeg har egne barn, og med dem har jeg i grunnen bare forsøkt å få til én eneste ting, nemlig at de ikke skal være redd for sin far. Det er de ikke. Det vet jeg. Når jeg kommer inn i rommet de er i, krymper de seg ikke, ser de ikke ned i gulvet, smetter de ikke ut så snart de får sjansen, nei, ser de på meg, er det likegyldig registrerende, og er det noen jeg blir glad over å bli oversett av, er det dem. Er det noen jeg er glad over å bli tatt som en selvfølge av, er det dem. Og skulle de helt ha glemt at jeg var der når de selv blir førti, skal jeg takke og bukke og ta imot.”
Verken han eller broren fikk noen gang lov til å ha venner på besøk. Ikke kunne de springe i trappa, skru på TV-en, lage seg mat selv, gå på plenen i hagen … Over alt var det forbud, forbud, forbud. Og for den minste lille ting kunne faren eksplodere – i alle fall når moren ikke var til stede. Hjemmet ble derfor et sted hvor den unge Knausgård oppholdt seg så lite som mulig.
Denne oppveksten skapte et behov for å hevde seg, være best i noe. På skolen kunne han prestere, og dessuten leste han ikke bare mye – han leste enormt mye. Men flinke elever var sjelden populære, og var det noe som var viktig for Karl Ove, så var det å bli likt. Den unge Knausgård strevde med å finne en identitet: han var en tynn liten flis, han tok lett til tårene, og å bli stemplet som “femi” var en byrde som ikke lot seg riste av. Hans oppvekstvilkår gjorde ham dessuten sårbar for kritikk, noe som skapte avstand til andre, selv om han aldri ble direkte mobbet.
Boka viser tydelig hvordan lengselen etter å bli voksen henger sammen med et ønske om å frigjøre seg fra farens tyranni. Faren likte ham rett og slett ikke, og behandlet ham deretter. Det gjør vondt å lese om et barn som lever under en slik dom, særlig når man vet at faren var lærer og dermed en autoritetsperson også utenfor hjemmet.
Ble det for mye barndom i denne boka? Jeg opplevde det ikke slik. Der hvor «Min kamp 1» hovedsakelig skildret tenårene og «Min kamp 2» det voksne livet med Linda og barna, tar denne boka oss med tilbake til de formative barneårene. Oppbyggingen er også annerledes: her er fortellingen kronologisk, uten de mange sprangene i tid og sted.
Alle episodene med faren gjorde vondt å lese. Noe av oppdragelsen tilhørte nok datidens barneoppdragelsesidealer, som for eksempel at man ikke skulle “svare” de voksne. Men Knausgårds far gikk langt utover dette. Hans oppdragelse var preget av ydmykelser, strenge forbud og en konstant usikkerhet. Som leser merker man hvordan dette satte dype spor i sønnen, spor som han fremdeles bærer med seg.
Her viser Knausgård hvordan barndommen blir en livslang kamp mot farens blikk, en kamp som både driver ham fremover og hemmer ham. Hans insisterende, detaljerte stil gjør at leseren nesten fysisk kan kjenne på frykten, uroen og skammen.
Selv om denne boka kanskje ikke når helt opp til de to første i intensitet og litterær kraft, var den langt bedre enn fryktet etter enkelte lunkne anmeldelser. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg, og ga en dypere forståelse for hvordan Knausgårds barndom ble en grunnmur for hele hans forfatterskap.
Jeg er veldig klar for bok nr. 4!
Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 423
(Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2010, på min gamle litteratur- og filmblogg.)
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
