Anmeldelse av «Min kamp 2» av Karl Ove Knausgård (2009)

Andre bind i Min Kamp-serien

Var min begeistring enorm etter å ha lest bok nr. 1, så var den ikke noe mindre mens jeg leste denne boka. For jeg opplevde faktisk bok nr. 2 som enda bedre enn den første. Borte var de litt langtekkelige passasjene, som jeg var raus nok til å overse i bok nr. 1 fordi summen av inntrykkene var så imponerende, men som kanskje ikke hadde holdt i bok etter bok.

I «Min kamp 2» får vi først og fremst innblikk i samlivet med Linda, og de utfordringene det byr på når hverdagen med små barn blir en altoppslukende virkelighet. Knausgård skriver brutalt ærlig om det å være småbarnsfar: trøtthet, irritasjon, det klaustrofobiske i hverdagen, og samtidig de øyeblikkene av grenseløs lykke og ømhet. Et tilbakevendende poeng er hans egen insistering på å få tre barn – slik at barna, ikke foreldrene, skulle være i flertall. Det sier mye om hans måte å tenke på, og viser hvor detaljorientert og til tider egenrådig han er.

Flyttingen til Stockholm skildres også med stor intensitet. Han kommer dit med få kontakter og opplever seg selv som fremmed, både språklig og sosialt. Han beskriver hvordan selv små situasjoner – å snakke med kassadama, møte blikket til en nabo – kan føles som uoverstigelige hindringer. Denne outsider-følelsen gjør ham både tausere og mer innadvendt. Det er nettopp her Knausgårds prosjekt blir så fascinerende: kontrasten mellom den tause mannen i det ytre og den overveldende refleksjonsrikdommen i det indre. At han faktisk er forfatter og deler dette indre livet med oss, er et privilegium for leseren.

Det som trollbandt meg mest mens jeg leste, var ikke bare de litterære referansene eller de intellektuelle samtalene, selv om de har sin plass. Det var de gjenkjennbare, hverdagslige situasjonene. Knausgård er uredd i sin skildring av Linda og hennes psykiske lidelser, og åpenheten om hennes manisk-depressive trekk gjør boka enda mer nærgående. Det er vondt og sårt, men også skrevet med en kjærlighet som gir dybde til portrettet av deres forhold.

En annen sterk del av boka er hans beskrivelser av kampen for å få til skrivingen. Han legger ikke skjul på hvor vanskelig det er å balansere familieliv og ambisjoner, og prosessen frem mot utgivelsen av hans andre roman («En tid for alt«, 2004) blir skildret som et slit, men også som en form for åpenbaring. Her viser Knausgård frem forfatterens kamp, som er en like viktig kamp som den personlige.

Boka drives fremover av små detaljer: et blikk, et barns gråt, en middagssituasjon, en krangel. Det er disse situasjonene, satt under lupen, som gjør Knausgårds prosjekt unikt. Det hverdagslige blir universelt, og det private blir allmenngyldig.

Det var særlig åpenheten rundt Linda som vakte offentlig debatt etter utgivelsen. Mange reagerte på at han beskrev samboerens psykiske sykdom i detalj, og spurte om hvorvidt dette var etisk forsvarlig, både for henne og barna. Samtidig ble denne ærligheten også sett på som en del av verkets styrke: at Knausgård ikke skåner seg selv eller de nærmeste, men lar litteraturen gå inn i det mest private. Spørsmålet som stadig dukket opp var om grensene mellom liv og litteratur kan viskes ut på denne måten, og hva slags pris de nærmeste må betale for hans kunstneriske prosjekt.

Alt i alt er «Min kamp 2» kanskje enda mer fengslende enn første bind, fordi den kombinerer en nådeløs ærlighet med et gjenkjennbart familieliv. Jeg ble sittende og tenke på hvordan Knausgård klarer å gi mening til det vi alle opplever i hverdagen, men som de færreste ville drømme om å skrive ned. Langt mindre publisere.

Utgitt: 2009
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 562

Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2010, på min gamle litteratur- og filmblogg.)