Anmeldelse av «Min kamp 1» av Karl Ove Knausgård (2009)

Første bind i Min Kamp-serien

Jeg pleier nokså sjelden å kaste meg over bøker som er hauset voldsomt opp i media, for som regel opplever jeg å bli skuffet når jeg likevel lar meg friste. All debatten rundt Knausgårds bøker gjorde meg imidlertid vanvittig nysgjerrig. Så pass at jeg tenkte at denne begivenheten MÅTTE jeg få med meg mens den fremdeles pågikk.

«Min kamp 1» er første bok av i alt – den gangen – seks planlagte bøker, og inngår i et selvbiografisk verk. Jeg tviler på at jeg er i stand til å si noe nytt som ikke er skrevet tidligere om denne første boka, og det har jeg heller ingen ambisjoner om. Sjelden har jeg begynt på en bok som har bergtatt meg så til de grader allerede fra første side! Som kjent var denne boka innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, noe som ikke blir hvem som helst til del, og det fortjener den i aller høyeste grad! For dette er litteratur på et helt annet nivå enn det vi vanligvis får servert fra norske forfattere i dag. Jeg tror jeg har til gode å lese en så vanvittig godt skrevet roman på svært, svært lenge. Ikke bare bergtok boka meg. Den gjorde meg i tillegg nesten helt hudløs mens jeg leste. For så grenseløst utleverende er forfatteren av seg selv at det gjorde vondt å lese den.

I all hovedsak handler denne første boka om forfatterens oppvekst i Kristiansand og senere ungdomstid, men også om den famlende begynnelsen på voksenlivet. Spesielt er det forholdet til faren som går som en rød tråd gjennom boka. Først som en konstant, kritisk skygge i oppveksten, deretter som et mørkt etterspill når faren dør, og Karl Ove og broren Yngve må rydde opp etter ham. Det de møter i farmorens hus – skitt, flasker, et fullstendig forfall – blir et sterkt bilde på farens liv og undergang. Den siste delen av boka er nesten uutholdelig å lese, nettopp fordi den er så brutal i sin fremstilling.

Knausgårds prosjekt er kompromissløst. Han graver i egne sår og eksponerer sine svakheter, sin skam og sitt selvhat. Leseren trekkes inn i en bevissthetsstrøm der detaljer får enorm tyngde: blikk, bevegelser, små situasjoner fra barndommen. Det er et insisterende alvor over språket som gjør at selv de mest trivielle beskrivelser – et ansikt, et måltid, en middagssituasjon – får eksistensiell betydning. Det hverdagslige blir nesten skremmende, fordi det viser hvor sårbar menneskelig erfaring egentlig er.

Det er særlig relasjonen til faren som gjør boka så intens. Faren fremstår både allmektig og fraværende, og hans kritiske blikk lever videre i sønnen som en indre dommer. Boka blir dermed ikke bare en fortelling om en barndom og en død, men også en analyse av hvordan et menneske formes av sin oppvekst. Knausgård skriver frem en slags eksistensiell kamp: kampen for å finne seg selv, å frigjøre seg fra farens skygge, og samtidig kampen for å bli forfatter.

Det kan også være interessant å lese «Min kamp 1» som et brudd med den tradisjonelle norske romanen. Der hvor mange forfattere kamuflerer det selvbiografiske i fiksjon, går Knausgård hele veien og setter sitt eget liv, sin familie og sine nærmeste inn i teksten med fullt navn. Det gjør boka både kontroversiell og banebrytende. Han setter privatlivet i litteraturens tjeneste, og resultatet er en roman som oppleves sannferdig og brutal, men også rystende vakker.

Dette er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest! Den setter seg fast, og man blir ikke ferdig med den selv lenge etter siste side er vendt. Bok nr. 2 er allerede innkjøpt, og jeg kan nesten ikke vente med å kaste meg over den.

Utgitt: 2009
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 434

(Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2010, på min gamle litteratur- og filmblogg.)